Abstract
Studien er en undersøkelse av hva åtteåringer i norsk skole forteller om liv og død. Med sosiokulturell psykologi som utgangspunkt presenteres et alternativt teoretisk rammeverk til tidligere studier. Tidligere studier har søkt etter en universell utviklingssti for barns forståelse av døden, mens siktemålet for denne studien er å undersøke meningsskaping om liv og død ut fra den kontekst barna vokser opp i, i dette tilfellet den norske konteksten anno 2011. Undersøkelsen er gjennomført som en kvalitativ intervjustudie med 14 enkeltsamtaler og 4 gruppesamtaler med til sammen 26 elever. Datamaterialet er analysert med bruk av tematisk analyse. Analysen resulterte i seks temaer organisert under tre diskurser: under Sorg/tap-diskursen: Riktig å være trist og Forutbestemt livslinje, under Naturvitenskapsdiskursen: Kunnskap om hjertet og Kunnskap om dødsårsaker og under Trosdiskursen: Gjenfødelse via himmelen og Dualisme. Resultatene peker mot at elevenes kunnskaper og forestillinger om liv og død er knyttet til deres konkrete erfaringer og det sosiokulturelle fellesskap de vokser opp i. Selv om elevene kan bruke «voksne ord» om liv og død synes det i flere tilfeller som at ordene har mindre eller annet meningsinnhold enn hos mer erfarne språkbrukere. Forfatteren hevder utvikling av meningsinnhold er en kontinuerlig læringsprosess hvor aktiv bruk av språket og deltakelse i praksisfellesskaper står sentralt. Videre foreslås det at barn bør inkluderes i samtaler om liv og død, men at dette bør skje med ledelse fra erfarne språkbrukere som lytter, tar barnets perspektiv, etablerer felles oppmerksomhet og bruker mest mulig eksplisitt kommunikasjon.