Abstract
Avhandlingen gjør en lesning av Rilkes hovedverk, Duineser-elegien (1922), med en nærmere analyse av første, tredje og syvende elegi, henholdsvis i perspektiv av elementene luft, jord og ild. I tillegg utføres det analytiske nedslag i de øvrige elegiene.
Figuren "Schwingung" får en nøkkelfunksjon gjennom lesningen siden figuren virker beskrivende og strukturerende på store deler av elegienes form og meningsproduksjon. Figuren kommuniserer også med tanken om elementenes sentrale rolle i verket. Svingning beskrives i første elegi som en egenskap ved luft som fyller tomrom med lyd. Dette demonstreres materielt i diktets lydbilde. Svingning skjer mellom subjektet og materien. Den skjer gjennom refleksjonen og tilstander av forskyvning og sammensmeltning mellom subjekt og objekt. Subjektet trekkes på denne måten mot objektverdenen og bli en del av den gjennom døden. Elegiene demonstrerer og forbereder språklig at grensen skal viskes ut, at vi skal smelte sammen med jorden. Men samtidig; når svingningen oppstår mellom den positive og negative polen, kan grensene opphøre og livet strekke seg ut over begge områder.
Den kiastiske språkfiguren beveger verdiinnholdet i ordene og trekker dem mot og fra hverandre. Svingningen skaper energi i bevegelsen mellom hymne og elegi, i den vedvarende refleksjonen og den ambivalente bejaelsen av livet og døden.
Tilnærmingen til elementer i verket kan leses som forsøk på å få diktet til å nærme seg verden, gjøre metafysikk om til fysikk. Diktets kropp blir nærværende gjennom pustens sentrale rolle i rytme og bildebruk. Fysiske størrelser som luft, materie og energi tas i bruk og settes i sving av det poetiske språket.
Man kan se en vending med syvende elegi hvor det elegiske tyngdepunktet svinger over i hymne. Samtidig henvender teksten seg fra engelen over til hva jeg har navngitt som Orfeus og Eurydike, et navnløst "du" og "hun". Med disse aktørene dreier teksten seg fra livsbejaelse til å hylle døden. I det verket nærmer seg et metafysisk rom i grenselandet mellom liv og død, intensiveres også den språklige materialiteten. Denne stigningen i intensitet; analytisk reflekterende så vel som materielt, når sitt høydepunkt i tiende elegi hvor det synlige realiseres språklig som usynlig. Figurene vendes her inn og ut, slik at det abstrakte meningsinnholdet blir ytre, en verden som kan realiseres kun i språket og som nærmer seg Rilkes indre verden "Weltinnenraum". Her blir det fysiske metafysisk, som språk, men samtidig blir det språklige materielt og fysisk gjennom poetiske virkemidler.
Elegiene fra en til ti forbereder dette øyeblikket hvor "Weltinnenraum" skal realiseres i teksten. På veien dit erkjenner verket, gjennom interagering mellom fysikk og metafysikk, sublimering og nedbryting - og den sterke fortettingen av språkets materielle og meningsproduserende egenskaper, dødens nødvendighet. Samtidig har verket tilpasset det poetiske språket til å ta opp i seg mest mulig av den dennesidige verden, fra den dypeste jordiske essens til luftlagene i den videste omkretsen. Ved utgangen av teksten kan verket utføre "det lykkelige fallet" (siste strofe, siste elegi). Det har realisert sin verden som usynlig i leserens bevissthet.