Abstract
Caitanyavaisnavismen er en bhakti-trosretning (hengivenhets-trosretning) som følger i fotsporene til den karismatiske religiøse lederen Caitanya (1486-1533). I Caitanyavaisnavismen er Krishna den mest sentrale guden. Denne trosretningen blomstret opp på begynnelsen av 1500-tallet i Øst India, i det området og på den tiden Caitanya levde. På 1900-tallet spredte denne religionen seg over hele verden ved at flere Caitanya-troende fra India dro til Vesten og forkynte. Det er nå flere Caitanya-bevegelser i Vesten, den mest kjente av dem Hare Krishna-bevegelsen.
Jeg har i denne oppgaven villet vise hvilken betydning resitasjonen av Guds navn gis i Caitanyavaisnavismen. Resitasjonen av Guds navn sees på som en enkel universell frelsemetode, spesielt anvendelig i den umoralske tidsalder som vi nå skal befinne oss i. Jeg har også ønsket å vise hvordan kjærlighet til Gud i Caitanyavaisnavismen blir sett på som livets ytterste mål, viktigere enn frelse. Til slutt har jeg vist hvordan Caitanyavaisnavismens syn på forholdet mellom Gud, individene, og materien blir forstått som ufattelig ett og forskjellig på en og samme tid.
Jeg har sammenlignet Caitanyas lære med Rāmānujas og Śankaras lære, fordi jeg har ønsket å se på forskjeller og likheter mellom disse retningene innenfor Vedānta. Jeg har forsøkt å vise at det er en stor likhet mellom Rāmānujas lære og Caitanyas lære, teistiske som de begge er. Jeg har også forsøkt å vise at selv om Caitanyavaisnavismens teisme og Śankaras monisme (enhetslære) har likheter, er de også meget ulike. Śankaras monisme er ofte i Vesten sett på som den endelige og eneste forståelsen av de filosofiske Veda-skriftene, mens de teistiske forståelsene av de samme skriftene ofte kommer i bakgrunnen. Å belyse forskjeller og likheter mellom Śankaras lære og Caitanyas lære vil gi et klarere bilde av to ytterligheter i dominerende filosofi i hinduismen, nemlig teisme og monisme. Dette bidrar til å nyansere det ensidige bildet som etter min mening ofte blir gitt av hinduismen.
I avhandlingen har jeg også villet vise hvordan de skriftene som er sentrale i Caitanyavaisnavismen også er grunnlaget for at denne retningen har kunnet etablere seg over hele verden slik den har gjort og fortsatt gjør. I disse skriftene finner man forkynt at resitasjonen av Guds navn er en enkel universell frelsemetode og den mest anvendelige i vår urolige tidsalder. De gir også uttrykk for en liberal kastefilosofi, som baserer kastetilhørighet på ervervede egenskaper, og ikke på fødsel. I Caitanya-bevegelser i dag, med Hare Krishna-bevegelsen som den kanskje mest iøynefallende, har alle, uavhengig av tidligere livsførsel eller klasse/kaste-tilhørighet, mulighet til å bli anerkjent som dydige og lærde og bli gitt både den hellige tråden og bli godtatt som guruer.
Jeg har forsøkt å legge opp denne oppgaven slik at leseren skal kunne få innsikt i hvordan de troende opplever Caitanya, Gud og det guddommelige i Caitanyavaisnavismen. Dette er en type forståelse som jeg mener det ikke er lett, men verdifullt å forsøke å formidle. Jeg har derfor valgt å ta med noen lengre utdrag fra hagiografiene som er skrevet om Caitanya. Disse helgenfortellingene er skrevet ned av hengivne av Caitanya, og deres hengivenhet til Caitanya er i disse biografiene uttrykt med glød og innlevelse. Å lese lengre utdrag fra dem mener jeg, for en som leser med empati, øker muligheten til å gi en forståelse av hvordan de troende opplever Caitanya, og det mystiske som Gud og det guddommelige i Caitanyavaisnavismen.