Abstract
Få dager før valget til spansk nasjonalforsamling i mars 2004 ble Spania rammet av et av de verste terrorangrepene i nyere europeisk historie. Valget ble avholdt kun tre dager senere, og resultatet overrasket stort fordi sosialistpartiet, PSOE, endte opp som valgets vinner. Det konservative partiet, PP, mistet ikke bare det absolutte flertallet de hadde hatt siden 2000, men også regjeringsmakten
Dette temaet er utgangspunktet for oppgavens problemstilling: På hvilken måte påvirket terrorangrepet 11-M valgresultatet?
Ved hjelp av postelektorale surveyer har jeg kartlagt velgernes reaksjoner og vurderinger, og funnet at hovedforklaringen ligger i en mobilisering av velgere i dagene mellom 11. og 14. mars. Økningen i valgdeltakelsen var til fordel for PSOE som fikk langt flere stemmer enn meningsmålingene hadde predikert på forhånd. PP mistet ikke mange stemmer, men fikk en lavere del av den økte totalen. Dette førte til regjeringsskifte i Spania.
Forklaringen på hvorfor disse velgerne ble mobilisert må sees i sammenheng med en videre politisk kontekst. Ut fra den trekker jeg konklusjonen om at terrorangrepet ble avgjørende fordi flere forutsetninger lå til grunn for det. For det første kunne man spore en latent misnøye med PP hos deler av elektoratet før 11-M. I løpet av den siste regjeringsperioden hadde regjeringen møtt mye kritikk, spesielt i forbindelse med valget om å støtte USA i invasjonen av Irak i 2003. 11-M rettet søkelyset mot negative erfaringer med PP, og satte dem på den politiske dagsorden rett før valget Misnøyen med PP etter 11-M har også sammenheng med måten de håndterte terrorangrepet på, spesielt informasjonsarbeidet. Økt misnøye med den sittende regjering finner man sterkere hos velgere på venstresiden enn på høyresiden. For det andre var muligheten til stede for å mobilisere en stor, homogen gruppe velgere på venstresiden. De har utgjort rundt halvparten av hjemmesittere ved valg i Spania siden midten av 1990-tallet. En tredje forutsetning ligger i en positiv vurdering av PSOE. Dersom velgerne ikke anså dem som et godt alternativ, ville de ikke ønske dem i regjering. Siden valget i 2000 har avstanden mellom oppslutningen de to store partiene blitt mindre. En fjerde forutsetning henger sammen med konsekvensene av det institusjonelle rammeverket som inkluderer valgordning og partisystem. Sistnevnte gjør at det kun er to partier som kan utfordre hverandre i kampen om regjeringsmakten på nasjonalt plan i Spania: PP og PSOE.
Mønsteret for velgeratferd som har vokst frem siden gjeninnføringen av spansk demokrati har vist at velgerflyktighet i stor grad skjer innen de ideologiske blokkene, ikke mellom dem. Valgresultatet i 2004 og velgernes vurderinger av 11-M støtter dette mønsteret. Det presenterer et bilde av et splittet spansk elektorat. PPs velgere var lojale mot partiet og vurderte regjeringen relativt positivt etter 11-M, noe som står i sterk kontrast til reaksjonene på venstresiden.