Abstract
Organization of Petroleum Exporting Countries (OPEC) dominerte lenge oljemarkedet. Med de to oljekrisene på 70- tallet, kom OPEC- medlemmene og organisasjonens påvirkning på oljemarkedet og oljeprisen i fokus.
Den høye oljeprisen som fulgte i kjølvannet av den siste oljekrisen i 1979- 80, falt sammen med en stor økning i norsk oljeproduksjon, og ga norske myndigheter en indikasjon på de store inntektene som norsk oljeproduksjon kunne gi. I 1984 ble Norge for første gang dratt inn i det politiske spillet på oljemarkedet, da Statoil reduserte salgsprisen og ble dermed prisledende på markedet. Da oljeprisen falt betydelig ved nyttårsskiftet 1985/86, kom Norges interessedilemma tydeligere frem. Som produsent hadde Norge felles interesser med andre oljeprodusenter, men på den andre siden også felles interesser med sine tradisjonelt politisk og økonomisk alierte som var konsumenter.
Etter 1986 og den politiske furore som oppstod med det norske vedtaket om en produksjonsregulering, har senere norske produskjonsreguleringer ikke gitt samme politiske konflikt. Hva som kan være årsaken til at forholdet til OPEC ikke er like konfliktfylt som tidligere, er derfor av interesse.
Gjennom Keohane og Nyes (2001) teori om hvordan makt og gjensidig avhengighet mellom stater påvirker politiske utfall etter saksområde trekkes det norske handlingsrommet opp. Hermanns (1972 og 1996) situasjonsbaserte forklaring kobler sammen de norske nasjonale interessene og beslutningsprosessen. Allisons (1969)modell over politikk som utfall av en drakamp mellom aktører på nasjonalt nivå, bidrar til en utdyping av byråkratiske endringer på nasjonalt nivå. Tilsammen utgjør de tre teoretiske bidragene oppgavens teoretiske rammeverk. I oppgaven er både det internasjonale og det nasjonale nivået viktig for å kunne forklare hvorfor forholdet til OPEC ikke er like konfliktfylt som tidligere. Sentrale aktørers interesser og preferanser blir drøftet, sammen med hvilken påvirkning beslutningsprosessen på nasjonalt nivå har på norsk OPEC- politikk.