Abstract
Avhandlingen nytolker den erotiske og feminine metaforikken i Bernard av Clairvaux's Sermones super cantica canticorum (Prekener over Salomos Høysang), skrevet 1135-1153. Det foreligger et betydelig forskningsmateriale på Bernard av Clairvaux og utlegningen av Høysangen, men ingen systematisk analyse av forbindelsen mellom abbeden av Clairvaux's symbolspråk og hans doktrinale teologi. Denne studien tar sikte på å utrede hva som ligger til grunn for Bernards valg av et erotisk og feminint symbolspråk. Den ser på doktrinale og hermeneutiske fundamenter i Bernards brudemystikk, og belyser også den samtidige fremvekst av trubadurdiktningen og annen kjærlighetsspekulasjon. Det er et vesentlig problem innen forskningsfeltet at middelaldereksegesens bruk av metaforer og allegori er lite tilgjengelig for moderne (nominalistisk og post-freudiansk) forståelse. Denne analysen er forsøkt forankret i middelaldereksegesens hermeneutiske prinsipper og metafor-forståelse. Den belyser det tilsynelatende selvmotsigende i at en misogyn og asketisk diskurs som det 12. århundrets monastiske spiritualitet, uttrykkes i en feminin og erotisk metaforikk.
Bernard etablerer to separate og sammenknyttede motivkretser: erotiske motiver og moderskapsmotiver. Han anvender erotiske metaforer til å etablere et konsept om erosmystikkens begjær etter forening og enhet med det guddommelige, og moderskapsmetaforikken til å etablere et konsept om kjærlighet rettet mot verden og ens neste. Bernard transformerer Høysangens brud (som tradisjonelt ble lest som allegori for kirken - ecclesia) til et bilde på selv'et eller ham selv. Dermed benytter han et feminint symbol til å uttrykke spenningen mellom eros og agape som ligger latent i middelalderens kjærlighets- og fromhetsforestillinger. I det ene øyeblikk forestiller Bernard seg selv i rollen som elskerinnen som nyter sin brudgom (guddommen), og i neste øyeblikk i morsrollen, der han må forlate sin guddommelige Elskers kyss og omfavnelser for å sørge for deres felles barn (munkene).
Bernards konstruksjon av det feminine problematiseres: Hvilken funksjon har det feminine i abbedens spirituelle program? Hva innebærer det når han feminiserer seg selv, sine munkebrødre og andre mannlige skikkelser? Bernards feminisering av selv'et ivaretar ortodoksiens krav om et absolutt skille mellom den guddommelige natur og den menneskelige natur. I en kjønnet metafysikk er ethvert menneske, kvinne eller mann, mer feminin enn maskulin i forhold til Gud, fordi kvinnelig og mannlig tradisjonelt er symbolsk kontrastert som kjød-ånd, dennesidig-hinsidig, laverestående-høyerestående. Bernards kjønnsinversjon (fra mann til kvinne) refererer implisitt til det kristologiske ydmykhetsparadigmet (per humilitatem ad sublimitatem - «gjennom ydmykhet til opphøyelse»). Det representerer en analogi til guddommen som frivillig påtar seg en lavere og svakere natur. Kompleksiteten i Bernards konstruksjon av det feminine må forstås på bakgrunn av hans reverseringshermeneutikk, hvor han vender opp-ned på verden og verdens verdier. Bernard tar utgangspunkt i nytestamentlig inversjonsretorikk (død er liv, svakhet er styrke, fornedrelse er opphøyelse) og de monastiske fattigdoms- og ydmykhetsidealer. Han inverterer oppstigning og nedstigning (når vi går ned stiger vi opp), opphøyelse og ydmykhet (når vi ydmykes opphøyes vi), askese og erotikk (når vi begjærer Gud fordrives cupiditas), i samsvar med sin grunnleggende inversjon av mannlig og kvinnelig (munken som blir brud). Bernards feminisering av seg selv uttrykker således både agapes krav om selvoppofrelse (å påta seg en lavere natur gjennom å bli kvinne) og eros' krav om opphøyelse og forening (gjennom å bli Kristi brud).
Erotikk og femininitet er spiritualiserte kategorier i abbeden av Clairvaux's metaforikk, og indikerer hverken fornicatio (seksualakten) eller mulieres (virkelige kvinner). Gjennom samtidig å henvise både til laverestående, bokstavelige betydninger og til analoge, spiritualiserte tilstander kan de representere reversering: Femininitet blir til opphøyelse (ascensio), fordi den innebærer ydmykelse (descensio). Erotikk blir til kyskhet, gjennom at verdensbegjæret fordrives av gudsbegjæret. Bernards reversering fungerer dermed som gjenopprettelse av fallet, og som eskatologisk foregripelse av endetidens renovatio.