Abstract
I løpet av de de siste par tiårene har kritisk diskursanalyse (CDA), den språkvitenskapelige retningen som særlig forbindes med Norman Fairclough, Teun van Dijk og Ruth Wodak, økt i anseelse og fått et større nedslagsfelt. Imidlertid har CDA-forskningen 1) rettet seg mot et fåtall relativt nærliggende emner som politikk, ideologi og rasisme, og 2) til tider lidd under at analysen har behandlet isolerte syntaktiske teksttrekk og visse ordvalg, heller enn å utvikle en vidtrekkende analyse av sosialt situert diskurs.
Denne masteroppgaven argumenterer for at CDA med fordel kan inkorporere elementer fra 1) George Lakoffs metaforteori, 2) Kieran O’Hallorans psykolingvistiske tilnærming til diskursanalyse og 3) klassisk retorikk. Med utgangspunkt i denne bredere teoretiske basen setter oppgaven seg fore å utvide CDAs forskningsområder til også å inkludere kultur og kulturell diskurs. Disse feltene egner seg godt for kritisk diskursanalyse, ettersom språk og språklig representasjon spiller en nøkkelrolle i formidlingen og medieringen av kulturuttrykk. Dette demonstreres gjennom analyse av et korpus av filmanmeldelser, hentet fra to norske dagsaviser i perioden 1974-2004.
Analysen demonstrerer at det i filmanmeldelsesfeltet har funnet sted en overgang fra en essayistisk til en taksonomisk diskurs. Det argumenteres for at denne overgangen har hatt negative virkninger på filmdiskursen i en bredere forstand, og at den er forårsaket av forandringer i respektivt anmeldelsesfeltet, det journalistiske feltet og filmproduksjonsfeltet. Det argumenteres også for at denne diskursendringen ikke kan beskrives tilfredsstillende uten å utvide CDAs verktøysett, slik at en funksjonell, semantisk tilnærming kan benyttes.