Abstract
Konventet for EUs framtid la sommeren 2003 fram et utkast til en europeisk grunnlovstraktat. Opprettelsen av Konventet hadde sammenheng med utfordringer knyttet til den politiske organiseringen av EU etter den forestående utvidelsen og EU-systemets svake legitimitet i befolkningen. Forsamlingen fikk i oppgave å belyse mulige veivalg og komme med konkrete forslag til EUs fremtidige organisering, og ble også bedt om å diskutere en eventuell europeisk grunnlov. Med dette ble konstitusjonsspørsmålet for første gang reist av EU som institusjon. På bakgrunn av et åpent mandat aktiviserte Konventet selv konstitusjonsdebatten for fullt og lyktes i å komme til enighet om en felles tekst.
Denne analysen fokuserer på aktørenes argumenter og analyserer Konventet som en arena for kommunikativ handling. Analysen forsøker å identifisere om det har skjedd en konvergens blant konventmedlemmer over tid ut fra en forventning om konvergens på to nivåer. For det første undersøkes det i hvilken grad aktørene utviklet en felles situasjonsoppfatning og betraktet prosessen som konstitusjonell. Her viser analysen at det har forekommet en tydelig endring til tross for at prosessens utfall i utgangspunktet var åpen og svært ulike oppfatninger kom til uttrykk ved innledningen av forsamlingens arbeid. For det andre undersøkes det om deres posisjoner konvergerte mot at de anerkjente behovet for en demokratisk konstitusjon på EU-nivå. Analysen viser imidlertid at endringen aktiviserte ulike forestillinger og normative rammeverk hos aktørene. De sluttet seg ikke nødvendigvis til en demokratisk konstitusjon på EU-nivå, og endringen i referanserammer gav seg utslag i ulike reaksjoner.
Den oppgaven Konventet påtok seg satte medlemmene overfor en dobbel utfordring. For det første ble de satt til å oppklare forholdet mellom grunnbegrepene konstitusjon, demokrati og stat og ulike muligheter for en kombinasjon av disse. Samtidig skulle de forsøke å komme til enighet om et felles dokument. Sammenfall av både en eksplorerende og en enighetssøkende argumentasjonsprosess satte store krav og utfordringer til de involverte aktørene. I tilsvarende prosesser på nasjonalt nivå – i alle fall i de vesteuropeiske land – har disse prosessene kommet suksessivt: Krav om en demokratis konstitusjon kom etter at den politiske enheten var definert. I EU skulle disse spørsmålene løses parallelt.