Abstract
Bakgrunn:
Skolen som møtearena har en fremtredende plass i barns og unges oppvekst, og det råder bred politisk enighet om inkludering som bærende prinsipp for skolens innhold, organisering og verdigrunnlag. I skolens inkluderingsarbeid er elever med problematferd en spesielt sårbar gruppe. Blant elever med spesialundervisningsbehov viser nyere forskning at dette er en elevgruppe som rapporterer om dårligere trivsel enn andre elevgrupper. Også lærererne signaliserer om mangelfull sosial inkludering av elever med sosiale vansker.
Hensikt og problemformulering:
Hensikten med oppgaven er å belyse hvordan lærere som viser god pedagogisk praksis og inkludering utformer sin rolle i møtet med problematferd. Det er gjennom god praksis vi kan høste nyttige erfaringer. Det jeg ønsker å få frem er hva lærere selv trekker frem som vesentlige egenskaper, kvaliteter og kompetanse for å mestre
problematferd.
Fokus er først og fremst rettet mot lærerens klasseledelse og lærer-elevrelasjonen. Den kunnskap jeg ønsker å få frem er lærerens handlingskunnskap, dvs praktisk kunnskap utviklet gjennom lærerens egne praksiserfaringer. Ut fra dette lyder problemformuleringen
slik:
Hva kjennetegner lærere som viser god pedagogisk praksis overfor elever med atferdsproblemer?
Det er valgt et positivt fokus hvor lærere forteller om vellykkede erfaringer fra sitt daglige arbeid med elever med problematferd. Problemformuleringen er vinklet inn mot et klasseromsperspektiv, med læreren i rollen som leder, og betydningsfull voksen.
Teoretisk rammeverk:
Oppgavens forståelse av problematferd bygger på et normativt og kontekstuelt perpsektiv, og blir belyst av følgende teorier:
Deler av Bronfenbrenner`s sosioøkologiske utviklingsmodell. Klasseledelsesteori, med vektlegging av læreren som autoritetsperson innenfor et mangfoldig og komplekst læringsfellesskap.
Et sosiokulturelt og relasjonelt forståelsesperspektiv, reprensentert av blant annet Mead, og Vygotsky.
Metode:
Det er valgt en kvalitativ metode, med forskningsintervjuet som ramme for datainnsamlingen. Fem lærere som har utmerket seg i forhold til mestring av problematferd er høsten 2005 intervjuet om deres erfaringer med problematferd. Datamaterialet fra intervjuene er så drøftet og sammenholdt med undersøkelsens teoretiske rammeverk.
Hovedfunn og konklusjoner:
Et felles kjennetegn var utformingen av en helhetlig lærerrolle, som innebar at lærerne tok både faglig og sosialt ansvar overfor elevers læringsprosesser. De fylte sin lærerrolle med tydelig ledelse, samtidig som de la vekt på å utvikle nære og tillitsfulle relasjoner. De mente at en viktig del av lærerens ledelsesrolle var å utøve kontroll, engasjere seg i elevene og vise omsorg. På den måten klarte de å komme i posisjon til å påvirke elevers læring og utvikling.
Så langt som mulig prøvde lærerne å møte problematferd med forebyggende strategier. De la stor vekt på å planlegge, organisere og strukturere læringsarenaen. Velorganiserte og strukturerte læringssituasjoner reduserte klasseromskompleksiteten, og skapte forutsigbarhet. Samtidig gav planlegging, og forberedelse rom for improvisasjon, tålmodighet og fleksibel bruk av lærerens pedagogiske virkemidler. Lærerne stilte store krav til seg selv som tydelige og samtidig støttende ledere. De fremholdt sitt ansvar viktige voksenmodeller, og det var gjennom sin personlige opptreden i klasserommet som de skaffet seg sin lærerautoritet. Læreren skulle være en pålitelig og stabil voksenperson, med evne til å håndtere pedagogikkens mange spenningsforhold. I tillegg til organisering og strukturering av læringssituasjonen, ble det skapt pedagogiks handlingsrom gjennom tett samhandling og dialog med elevene.
Kjennetegnende var lærere som beskrev viktigheten av situasjonstilpasset ledelse, samt vilje og evne til å knytte nære relasjoner til sine elever. På denne måten bidro de til å skape inkluderende fellesskap.