Abstract
Dynamikken og forløpet i Finnegans Wake av James Joyce blir ofte karakterisert med begrepet coincidentia oppositorum, motsetningers sammenfall. Begrepet stammer fra Nicolaus Cusanus, som benytter det i en metafysisk kontekst. Dets funksjon hos Cusanus blir sjelden tatt tilstrekkelig hensyn til i Joyce-forskningen, og begrepet har ikke vært gjenstand for noen større undersøkelse i forbindelse med lesninger av Finnegans Wake. Oppgaven argumenterer for at en lesning som tar høyde for begrepets metafysiske kontekst hos Cusanus, kan utvide forståelsen av Finnegans Wake ved at det åpner for en aktualisering av verkets middelalderlige tematikk. Den første delen av oppgaven redegjør for hvilken betydning og funksjon coincidentia oppositorum har hos Nicolaus Cusanus, og viser hvordan Giordano Bruno videreutvikler begrepet. Den andre delen benytter begrepet metodisk i en lesning av Finnegans Wake. Lesningen fokuserer på motsetningene mellom karakterene Shem og Shaun, og undersøker de prinsippene som motsetningene bygger på. Motsetningene og deres eventuelle sammenfall leses metafysisk ved at karakteranalysen rammes inn av to tematiske felt: teologi og estetikk, og transcendens og immanens. Den tredje delen drøfter hva lesningen har avdekket, og konfronterer anvendelsen av coincidentia oppositorum med Jacques Derridas metafysikkritikk.