Abstract
Avdeling Lillesogn var opprinnelig en tradisjonell, døgnbasert barnepsykiatrisk avdeling. I år 2000 ble behandlingen lagt om, inspirert av multisystemiske tanker. Den nye behandlingsmodellen, Lillesognmodellen, er basert på begrenset institusjonsopphold og på nært samarbeid mellom terapeuter og pedagoger og mellom institusjon og skole. Behandlingen er rettet både mot barnet, barnets familie, bostedsskolen og nettverket rundt. Teorien om sosial økologi og systemteoretisk tenkning står sentralt i utformingen av behandlingsmodellen.
Formål
Formålet med oppgaven er å undersøke om behandlingen ved avdeling Lillesogn førte til forbedringer i elevens sosiale og faglige skolefungering. Problemstillingen er: I hvilken grad har behandlingen ved avdelingen Lillesogn ført til forbedring i elevenes sosiale og faglige skolefungering?
Metode
For å svare på problemstillingen benyttet vi TRF- skjema (Teachers Report Form) som er en del av Achenbachs System of Empirically Based Assesments standardiserte metode for vurdering av psykisk helse. TRF- skjema er et spørreskjema som brukes til å registrere elevers skår på ulike barnepsykiatriske tilstander og på skoleprestasjoner.
TRF skjemaene ble fylt ut av elevenes kontaktlærer på bostedsskolen før påbegynt behandling ved avdeling Lillesogn og etter avsluttet behandling. Vi sammenholdt skåren til elevene i undersøkelsesutvalget før og etter behandling, og vurderte resultatene ved hjelp av deskriptiv- og analytisk statistikk. Råskårene fra TRF- skjema ble bearbeidet ved hjelp av dataprogrammet ADM og de statistiske beregningene ble gjort ved hjelp av dataprogrammet SPSS.
Antallet elever som er behandlet etter Lillesognmodellen er 32, men på grunn av utvalgskriteriene var det bare 12 elevers TRF-skjemaer som kunne benyttes i undersøkelsen.
Resultater og konklusjon
Sammenstilling av elevenes skår før og etter behandling viste at antall elever som hadde framgang i løpet av behandlingsperioden var større enn antall elever som hadde tilbakegang, og gjennomsnittlig skår økte for flere variabler enn den ble redusert for. Forskjellene var imidlertid ikke store og variasjonen innen utvalget, målt ved standardavvik, økte i løpet av behandlingsperioden. Særlig blant elevene som skåret svakt i prefasen, kunne vi observere framgang. Dette var noe overraskende, men allikevel en interessant observasjon, som kan tyde på at Lillesognmodellen har best effekt, relativt sett, for elever med svak skår i utgangspunktet.
Hypotesetestingen viste ingen signifikant forskjell i elevenes skår henholdsvis før - og etter behandling. Ut fra en ren statistisk vurdering blir derfor konklusjonen at elevenes skolefungering ikke er signifikant forbedret i løpet av behandlingen ved avdeling Lillesogn.
Undersøkelsesmetoden har imidlertid validitetssvakheter, som gjør at vi må være forsiktige med å trekke klare konklusjoner. Etter vår vurdering bør det derfor gjøres nye og bredere undersøkelser, der man også forsøker å sammenligne resultatutviklingen til elevene på avdeling Lillesogn med resultatutviklingen til sammenlignbare elever ved andre barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger.