Abstract
Til tross for at forskning viser at morsmålsundervisning fremmer integrering i) gjennom å styrke elevenes læringsforutsetninger i norsk og andre fag, og ii) ved å anerkjenne elevenes kulturelle bakgrunn, har det skjedd en markant nedgang i andelen elever som får slik undervisning i Osloskolen siden 1970-tallet. Hva skyldes denne nedgangen og hva kan den fortelle oss om utformingen og iverksettingen av norsk integreringspolitikk?
For å belyse disse spørsmålene tar denne undersøkelsen utgangspunkt i en analysemodell basert på en syntese av Baumgartner og Jones (1993) og Dahlströms (2004) modeller for offentlig politikkendring og teorier om iverksetting av offentlig politikk. Analysemodellens utgangspunkt er at utviklingen av et saksområde avhenger av samspillet mellom oppfatninger av saksområdet på den ene siden og hvilke beslutningsarenaer som er knyttet til saksområdet på den andre siden. Med utgangspunkt i analysemodellen har studien rettet seg mot politisk og offentlig diskurs, og vedtak, om morsmålsundervisning på nasjonalt og kommunalt nivå, og iverksettingen av morsmålsundervisningstilbudet ved utvalgte skoler i Oslo.
Analysen viser at nedgangen i andelen elever med morsmålsundervisning for det første skyldes at morsmålsundervisningstilbudet i skolen er redusert. Tilbudet i dag omfatter kun elever med svake norskkunnskaper, mens slik undervisning i utgangspunktet ble tilbudt alle språklige minoritetselever på 1970- og 1980-tallet, med hensyn til deres identitets- og læringsutvikling. Det offentlige anses ikke lenger som ansvarlige for opprettholdelsen av kulturell egenart. På denne bakgrunn argumenterer jeg for at norsk integreringspolitikk har beveget seg fra en flerkulturell mot en assimilerende politikkmodell.
For det andre skyldes nedgangen i andelen elever med morsmålsundervisning at heller ikke mangelfulle norskkunnskaper gir rett til morsmålsundervisning. Norske politikere har uttrykt tvil om forskningens påstand om at morsmålsopplæring er gunstig for norskopplæringen. Som et kompromiss mellom tilhengere og motstandere av morsmålsundervisning i skolen, vedtok politikerne i Oslo på 1990-tallet at morsmålsundervisning kun kunne tilbys som et pedagogisk virkemiddel i norsk- og fagopplæringen. Statlige myndigheter fulgte etter hvert opp politikken i Oslo, og vedtaket i Oslo kommune reflekteres i dagens opplæringslov. Ordlyden i gjeldende retningslinjer innebærer at det i stor grad er opp til rektorene å avgjøre hvorvidt den enkelte skole vil tilby minoritetselever morsmålsundervisning som pedagogisk redskap. Undersøkelsen tyder på at de politiske konfliktene som ligger til grunn for kompromissene som er innbakt i de politiske vedtakene, har fortsatt inn på den enkelte skole. Hvilken skole en elev går på, heller enn elevens norskkunnskaper, har avgjørende betydning for hvorvidt eleven får tilbud om morsmålsundervisning eller ikke. I dagens kontekst vil dette si at flesteparten av de minoritetsspråklige elevene i Oslo ikke får morsmålsundervisning.