Abstract
Hvor stavkirkene har sin opprinnelse og hvordan nye konstruksjonsprinsipper slo gjennom i 1100-tallets stavkirkearkitektur er fremdeles sentrale emner for forskningsdebatten.
Stavkirkenes unike stilling i Europas arkitekturhistorie har bidratt til å øke vår fascinasjon av dem. I perioden 1800-1885 ble likevel 59 stavkirker revet, og selv om de fleste av dem nok var både små og trekkfulle, vokste det gradvis fram en forståelse av at kirkene kunne være verneverdige. Grunnleggende verk om stavkirkene ble på 1800-tallet skrevet av Nicolai Nicolaisen og Lorentz Dietrichson, samtidig med at Fortidsminneforeningen foretok arkitektoniske oppmålinger og nøyaktige avbildninger. Dietrichson var den første som gjorde en nærmere studie av stavkirkeskurden, der han så dem dels på en europeisk bakgrunn, men også langs nasjonale linjer, som uttrykk for en hjemlig og folkelig treskjæringstradisjon. Martin Blindheim tok mange år senere opp det europeiske sporet og satte for første gang portalskurden inn i en internasjonal sammenheng.
Dette arbeidet ble senere videreført av Erla Hohler, som katalogiserte det tilgjengelige materialet og drøftet det inngående i forhold til steinskulptur og treskurd både i Norge og
utlandet. De sentrale problemene innen forskningen har i hovedsak dreiet seg om opphav og utvikling, videre hvilken utbredelse stavkirkene og portalene hadde. Debatten refererer ofte til eldre argumenter og synspunkter, og enkelte teorier er gjengangere fra den eldste forskningen. Det har fra begynnelsen av vært en utbredt enighet om at stavkirkene med hevet midtrom båret av søylerekker og profilerte buer var influert av den tidlige kristne og romanske
basilikatradisjonen. Dietrichsons og Anders Bugges opprinnelige definisjon av stavkirken som en steinarkitektur overført til tre, har møtt mye motstand, og har ikke lenger samme gyldighet. Særlig arkitekter har motsatt seg denne tankegangen og har hevdet at innflytelsen fra utenlandsk steinarkitektur for det meste er av dekorativ karakter og derfor må betraktes som overfladisk.
Diskusjonen rundt det miljøet portalene ble utført i, har ellers fått liten oppmerksomhet i forskningen. Dietrichson hadde for eksempel en forestilling om at dette var folkekunst, delvis på bakgrunn av vår nasjonale, naturlige kreativitet. Impulser ble spredd fra dalføre til dalføre ved kopiering, endringer fant sted på grunn av misforståelser eller unøyaktigheter i kopieringen. Hauglid er tydeligere i sin mening, han sier dette er lokale produkter, altså folkelig kunst. Det er først med Blindheim og Christie at man får en klar
erkjennelse av at stavkirkene og portalene trolig springer ut av et profesjonelt håndverkermiljø. Blindheim mente portalene var skåret av profesjonelle treskjærere, som var medlemmer av byggelag. Anker følger opp disse tankene og mener at bortsett fra de aller
enkleste må stavkirkene ha vært bygget av spesialiserte håndverkere, og det samme gjelder for portalene, som må ha vært utført av en profesjonell portalskjærer. Anker ser dessuten for seg at disse treskjærerne kunne operere til dels uavhengig av byggelaget, og at de kan ha hatt basis i egne treskjærerverksteder, gjerne i byene.
Det er videre en bred enighet om at portalene i Sogn-Valdres-gruppen gjenspeiler et håndverkermiljø på et høyt profesjonelt nivå, som har utøvet sitt yrke i et internasjonalt miljø hvor bemidlede oppdragsgivere med kresen smak har stimulert og utfordret håndverkere.
Stilblandingen i portalene henviser dessuten til et byggemiljø av en viss alder og bredde. En første bygghytte i stein ble trolig etablert i Bergen allerede omkring 1070, da Kong Olav Kyrre påbegynte byggingen av Kristkirken, byens domkirke. Disse håndverkerne må i stor grad ha kommet fra utlandet, og omstendighetene tyder på at de kan ha vært engelske, med et anglo-normannisk stilrepertoir. I den første tredjedel av 1100-tallet fulgte hektisk byggeaktivitet i byen under Eystein Magnusson, som skal ha reist flere kirker og klostre i byen. Perioden kjennetegnes av en klar rhinsk-lombardisk stil, som trolig har kommet med håndverkere fra bygghytten ved domkirken i Lund. Både Blindheim og Anker tenker seg at den første Sogn-Valdres-komposisjonen kan ha oppstått i dette håndverkermiljøet i Bergen, som utover 1100-tallet etablerte seg som landets største og viktigste by, som bispe- og kongssete. Anker ser imidlertid at ”(…)faktisk kan midten av 1100-tallet være for sent for en slik Bergens-impuls i portalskulpturen.”7 Hans Emil Lidén påpeker at det på dette tidspunktet (midten av 1100-tallet) ikke ble bygget trekirker av
betydning i Bergen. Hohler viser til at det ikke er funnet lombardiske motiver av samme type som i stavkirkeskurden i Bergen, og mener at den første Sogn-Valdres-komposisjonen følgelig må ha hatt sitt utgangspunkt i nær tilknytning til verkstedsmiljøet i Trondheim, trolig kort etter 1130. Leif Anker spør til slutt om det er rimelig å forklare både Vågå-portalen og Rennebuportalen på den ene siden og Urneskapitelene og Sogn-Valdres-portalene på den andre som frukter fra det samme verkstedsmiljøet i Trondheim. Basert på det kjente og
bevarte materialet er svaret ja, mener han. Det er med andre ord satt fram en rekke argumenter mot Bergen som opprinnelsessted både for stavkirken med hevet midtrom og dens portalskulptur. Denne fremstillingen vil likevel forsøke å nyansere dette bildet, og gjennomgå en del av de premissene som har ligget til grunn. På bakgrunn av det bevarte materialet og en
rekke nye dateringer, mener jeg det er mulig å styrke Bergens posisjon som et betydningsfullt, skapende håndverkssentrum tidlig på 1100-tallet. Det er likevel viktig å understreke Trondheimsfragmentenes ubestridelige posisjon som noe av det beste innen norsk middelalderskulptur. Det er hevet over enhver tvil at byggemiljøet i Trondheim på begynnelsen av 1100-tallet frembrakte skulptur på høyde med andre bygghytter i Europa, og at den anglo-normanniske bygghytten der trolig har vært toneangivende for byggemiljøer i andre norske byer, deriblant Bergen. Dette utelukker imidlertid ikke et levende og selvstendig byggemiljø i Bergen, som i omfang bør ha kunnet måle seg med Trondheims. Det er min påstand i denne oppgaven at Bergen må stå sentralt i en diskusjon om opphavet til den rhinsklombardiske innflytelsen på stavkirkene. Jeg vil forsøke å underbygge denne påstanden ved å se nærmere på det bevarte romanske materialet i Bergen, det gjelder både skriftlige kilder,
arkeologiske kilder, stående bygninger, samt bevarte bygningsrester. Gjennom dette håper jeg å kunne sannsynliggjøre at Bergen var et innovasjonssentrum innen skulptur og arkitektur tidlig på 1100-tallet.