Abstract
Denne oppgaven tar for seg perioden 1976-2002, og utviklingen i fenomenet med at et betydelig antall avgangselever fra videregående tar et avbrekk mellom oppnådd studiekompetanse og studier, noe som i denne oppgaven omtales som et pauseår. Det er skrevet lite om pauseår tidligere, noe som er overraskende når vi ser hvor omfattende fenomenet er. Oppgaven gjør bruk av registerdata fra et representativt utvalg av om lag en femtedel av de som gikk ut av allmennfaglig videregående i perioden 1976-2002. Vi finner at av de som går ut av videregående med studiekompetanse, er andelen som tar et slikt avbrekk mellom videregående og studier 34 prosent. Ser man bare på de som faktisk studerer videre, finner man at om lag halvparten venter et år eller to før de begynner å studere.
Ifølge individualiseringsteori lever vi en tid hvor det samtidig som at gamle skillelinjer etter for eksempel sosial bakgrunn gradvis utviskes, blir personlige, identitetsdannende prosjekter stadig viktigere. Et pauseår mellom videregående og studier er en ikke-obligatorisk, midlertidig fristillelse fra utdanningssystemet og kan sees på som midt i kjernen av hva et slikt personlig prosjekt kan være. Det vil være rimelig å forvente ut i fra individualiseringsteori at forekomsten av pauseår skal bli større og større, og det er også en populær forestilling at det er slik. Vi skal se at dette i liten grad stemmer – pauseår er omtrent like vanlig før som nå. Oppgaven setter individualiseringsteoretiske tilnærmingsmåter opp mot det klassiske sosiologiske temaet sosial bakgrunn, og undersøker i hvilken grad det er slik at det er forskjell på elevenes valg ut i fra hva slags utdannelse foreldrene deres har. Hovedfunnet er at elever fra ulike sosiale lag tar like mye pauseår, men materialet viser også at hva slags gjøremål de fyller pauseåret med er forskjellig. Mens elever med lav sosial bakgrunn i stor grad jobber i pauseåret sitt, tar de med høy sosial bakgrunn folkehøgskole og militæret. Kanskje er det slik at pauseår kan fylle vidt ulike formål for ulike grupper? Det viser seg altså at pauseår ikke har hatt noen økende tendens, men det betyr ikke at vi ikke har variasjoner over tid. For å forsøke å forklare noen av disse variasjonene, trekker vi inn betydningen av arbeidsledighet blant ungdom under 24 år. Vi finner at denne ungdomsledigheten gir et vesentlig bidrag til å forklare variasjoner både i andelene som tar pauseår, og i andelene som jobber i pauseåret. Vi ser altså at individualiseringstesen i liten grad har noe for seg for å forklare fenomenet pauseår, men samtidig ser vi også at sosial bakgrunn ikke forklarer alt.