Abstract
Oppgaven presenterer en lesning av romanen Auslöschung. Ein Zerfall av den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard (1931–89), hvor den essayistiske fremstillingsmåten som franskmannen Michel de Montaigne (1533–92) anses som grunnleggeren av, blir benyttet som prisme.
Del 1 etablerer først Auslöschung innenfor forfatterskapet. Dernest følger en gjennomgang av resepsjonen. Til sist blir denne oppgavens undersøkelsesområder introdusert.
Del 2 utgjør det teoretiske og metodologiske fundamentet for de lesningene som skal finne sted i tredje og fjerde del. Her presenteres Montaignes essayistiske fremstillingsmåte og knytter Montaigne opp til forfatterskapet gjennom to tekster av Bernhard, Die Ursache. Eine Andeutung og ‹‹Montaigne. Eine Erzählung››. Videre presenterer denne delen den biten av Bernhard-resepsjonen som går direkte på forbindelsen mellom ham og Montaigne. Endelig argumenterer jeg her for en lesning av teksten i teksten, Muraus ‹‹antiselvbiografi›› ‹‹Auslöschung››, i hvilken det i stor grad benyttes prinsipper som viser betydelig affinitet til Montaignes essayistiske fremstillingsmåte.
Del 3 leser Muraus ‹‹Auslöschung›› inn i en montaignesk essaytradisjon. Her blir en skrivepraksis som har sitt klare forelegg i den essayistiske fremstillingsmåten som ble presentert i del 2, undersøkt. På en av romanens første sider forsøker protagonisten Murau, overfor eleven Gambetti, å veie det tyske språket opp mot det italienske. Dette partiet leser jeg som paradigmatisk for tekstens samlede fremstillingsmåte. Hovedtesen er at ‹‹vekten›› er den dominerende metafor for romanen, og at den derfor blir dens viktigste kompositoriske grep. På bakgrunn av vekten som det essayistiskes hovedsymbol, kan romanen samlet sett karakteriseres som et stykke refleksjonsprosa, hvor ulike posisjoner utprøves og hvor det endelige idealet har attributter som beherskelse, ro, likevekt og balanse.
Del 4 leser fotografiene som benyttes i teksten både på et synkront og et diakront nivå. I den synkrone lesningen undersøkes de generelle overveielsene Murau gjør seg omkring fotokunsten i seg selv. I den diakrone lesningen blir fotografienes betydning for historien undersøkt. Begge momentene blir satt i sammenheng med Roland Barthes’ tanker om fotografiet i Det lyse rommet.
I sitt endelige uttrykk fremstår ‹‹Auslöschung›› som essayistisk prosessuell. Sentrale stikkord i lesningen er ‹‹polarisering››, ‹‹overdrivelse››, ‹‹perspektiv›› og ‹‹prosess››.