Abstract
Ernst Bloch fremstår i dag som en av de mest produktive tenkere fra 1900-tallet, i et langt liv som filosof og skribent tar han for seg sentrale diskusjoner fra det 20.århundre. I Blochs omfangsrike forfatterskap preges av mange temaer og innfallsvinkler. Vi finner alt fra historiske utlegninger til vidløftige spekulasjoner. Blochs brede interesse for tenkningens og historiens mange uttrykk, gir ham også relevans for en mengde fagdisipliner: Teologer har kastet seg over de religiøse ideene hans og bakt dem sammen til en frigjøringsteologi. bidrag på estetikkens område finner vi i dialog med Blochs allierte fra den kritiske teorien.
Vi vil derfor gjerne se på noe av bakgrunnen for en tenkning som har håpet og utopien som arbeidende kategorier, og vi skal undersøke grunnlaget for Ernst Blochs forståelse av historie med utgangspunkt i disse begrepene. Vi skal antyde hvorfor Bloch er aktuell for en idehistorisk analyse av håpsfilsofien, både slik den kommer til uttrykk i Das Prinzip Hoffnung, å se hvordan dette utgjør noe av grunnideen hos Bloch. Vi ønsker å klarlegge et spenningsforhold i Blochs tenkning, slik dette folder seg ut mellom det religiøse og materialistiske, mellom subjektets erfaring av tid og historie,eller mellom menneskets uttrykksside –slik vi finner det i fokus på væren, eksistens og subjekt. Som en motsetning står et forstandsmessige perspektiv på en historisk prosess. Bloch kan altså fremdeles tjene som unnskyldning til å formulere noen sentrale spenninger i fremstillingen av historie.