Abstract
Tomtefeste - leie av grunn til hus som leieren har eller får på tomta - er gammelt i Norge. Det oppstod i byene rundt år 1400, og stammer fra det frie arvefeste som var praktisert i byene i Nordeuropa i middelalderen. Dette er igjen en urbanisert form av det rommerrettslige emphyteusis-festet. I begynnelsen var feste i Norge ofte enten kombinert med husleie, eller det var en måte for grunneiere å få bebygd tomtene sine på. Fra midten av 1400-tallet finner vi tomtefeste i former vi kan kjenne igjen i dag. De viktigste juridiske kjennetegn var blant annet at fester hadde full rådighet over tomten i festetiden. Festetiden var lang, enten stedsevarende eller flere generasjoner. Festeavgiften var ikke regulerbar, og festet var arvelig og avhendelig.
Fra 1500-tallet av førte befolkningsveksten til at tomtefeste kom i bruk også utenfor byene. Etter Byloven var det kontraktsfrihet på området, men på landet måtte man følge reglene om leilendingsfeste. Disse kom dermed til å spille en rolle som "minstestandarder" for tomtefeste. Den videre historien til tomtefeste er historien om samspillet mellom disse reglene og det frie arvefeste.