Abstract
Det har vært hevdet at en ny type populistiske partier vokste frem og etablerte seg på høyresiden i vesteuropeisk politikk på 1970- og 80-tallet. Fremskrittspartiene i Norden er blant de eldste og mest suksessrike eksemplene i så måte, samtidig som partiene har vært regnet som moderate utgaver av mer radikale, kontinentaleuropeiske fenomen. På 1990-tallet kan det imidlertid se ut til at høyrepopulismen i Norge og Danmark gjennomgikk en politisk metamorfose som kan ha brakt de aktuelle partiene nærmere den kontinentale modellen. I denne oppgaven skal gjennomføres en komparativ studie av de tre mest fremtredende høyrepopulistiske partiene i Norden; Fremskrittspartiet (Norge), Fremskridtspartiet (Danmark) og Dansk Folkeparti, med sikte på å analysere den historiske utviklingen i deres tankesett og politiske retorikk.
Intensjonen med denne vinklingen bunnet i to forhold. For det første var siktemålet å gi nye perspektiver og innblikk i hvilke tankesett og ideer som har blitt representert gjennom høyrepopulismen i Norge og Danmark. Dernest var målet å si noe om hvordan ideologi, retorikk og politiske strategi i så måte har utviklet seg over tid og i konteksten av parallelle historiske prosesser. Denne oppgaven har lagt til grunn at høyrepopulismen bygget på et idégrunnlag og en politisk retorikk som det var mulig å analysere. Dette er imidlertid et premiss som ikke gitt ut fra all tidligere forsking. Et av de autoritære forskingsbidragene på området har hevdet at populismen er kronisk opportunistisk og uten besittelse av kjerneverdier. Andre forskere har derimot hevdet at høyrepopulismen er enten neoliberal eller nasjonalistisk eller et uttrykk for en småborgerlig ideologi. Der er også riktig at partiene det er tale om har endret sin politikk ganske kraftig over de siste 20 til 30 årene, uten at dette ekskluderte det faktum at partiene var basert på et empirisk håndgripelig idégrunnlag. På 1980- og 90-tallet oppnådde en rekke høyrepopulistiske partier økt oppslutning og innflytelse over store deler av Vest-Europa , samtidig som velgergrunnlaget endret seg fra en basis i den nedre middelklassen (småborgerskapet) til arbeiderklassesegmentet, men også som en kombinasjon av begge. Hvilke kontinentaleuropeiske impulser kan således gjenfinnes i Norden og hvilke likheter og forskjeller har fremkommet i det høyrepopulistiske politiske uttrykket i Norge og Danmark over tid?
Tilstedeværelsen av den nye populistiske syntesen i Norden og innenfor rammen av avanserte kapitalistiske demokratier i hele Vesten, reiser flere interessante samtidshistoriske problemstillinger. Er det tale om én type partier, eller vil en distinksjon være nødvendig? Hva kan forklare at fenomenet oppstod samtidig i flere land og hvilke utviklingstrekk lå til grunn for partienes politiske transformasjoner på 1990-tallet? Var det eventuelt tale om paralleller og kontinuitetstrekk i tankegodset og retorikken fra det ytre høyre i mellomkrigstiden? Vi skal komme tilbake til flere av disse spørsmålene under redegjørelsen for oppgavens problemstillinger og underveis i analysen. Målet er at denne type undring og problematiseringer vil legge et hensiktsmessig grunnlag for en empirisk-komparativ studie som kaster lys over tankesett og viktige prosesser i samtidshistorisk forstand.
Tidsavgrensning for denne oppgavens empiriske studie følger tidsrommet fra stortings- og folketingsvalgene i henholdsvis 1989 og 1990 til valgene i Norge og Danmark i 2001. Problemstillingene er deretter utledet fra et todelt resonnement. På 1990-tallet gjennomgikk de høyrepopulistiske partiene i Norge og Danmark en organisatorisk og parlamentarisk konsolidering, men også en politisk metamorfose. Vi skal undersøke hvilke politiske grunnlag metamorfosen bygget på og om den politiske omdannelsen innebar en delvis implementering av et politisk rammeverk som ble gjort kjent etter Front Nationals gjennombruddsvalg i 1984. Front Nationals politiske rammeverk kan ha vært med på å kombinere høyrepopulismens appell til småborgerskapet og til manuelt arbeidende menn i privat sektor. Det gjelder med andre ord deler av det sosiale segment som fremstod som taperne i et post-fordistisk produksjonssystem og under fremveksten av det såkalte etterindustrielle kunnskapssamfunnet. Slik sett er det interessant også å undersøke hvilke forhold i FrPs, FPs og DFs politiske idégrunnlag som var med på binde sammen partienes tilsynelatende sprikende velgergrunnlag.
Oppgaven søker å analysere den politiske metamorfosen de høyrepopulistiske partiene i Norge og Danmark gjennomgikk på 1990-tallet. Følgende tre hovedproblemstillinger dannet i sum grunnlaget for undersøkelsene av de nevnte partiene i perioden 1989 og 2001:
(i) hva menes med høyrepopulisme og hvilke distinksjoner er nødvendige å foreta innad blant de aktuelle partiene/bevegelsene og utad mot andre politiske fenomen?
(ii) hvilke historiske utviklingstrekk lå til grunn for partienes politiske metamorfoser og endrede velgergrunnlag på 1990-tallet?
(iii) hva er det som komparativt skilte FP, DF og FrP med vekt på partienes ideologi og politisk-retoriske uttrykk og politiske kommunikasjon?
Fokuset i oppgaven har vært rettet mot de idégrunnlag, analysemodeller og verdenssyn som lå til grunn for de aktuelle partienes politikk i Norge og Danmark på 1990-tallet. En hovedhypotese utledet av dette var at Dansk Folkeparti brøt med tradisjonen som fremskrittspartiene i Norge og Danmark hadde basert seg på. DF representerte derfor en radikalisert variant av det høyrepopulistiske uttrykket og en tilnærming til den kontinentale høyrepopulismen.