Abstract
Michel Houellebecq er den franske samtidslitteraturens enfant terrible. Bøkene hans omtales ofte som sexfikserte og provoserende, fulle av kvinnefiendtlige og rasistiske bemerkninger og betraktninger. Samtidig regnes han som en av vår tids fremste kritikere av både 68-generasjonens grenseløse individualisme, og innføringen av markedsstyrt tenkning på alle livets områder, seksualiteten og kjærligheten inkludert.
Med dette som bakgrunn, ønsket jeg å studere nærmere de sentrale kvinneskikkelsene i to av Houellebecqs romaner: Les particules élémentaires (1998) og Plateforme (2001). Inntrykket jeg satt igjen med etter første gangs lesning, var preget av ekstreme skildringer av seksualitet, vold og egoisme. Først ved annen gangs lesning oppdaget jeg de tre intense, altoverskyggende kjærlighetshistoriene disse bøkene inneholder. Fra å være kvinnefiendtlige, gikk bøkene over til å representere en hyllest til kjærligheten mellom mann og kvinne, og til de frelsende egenskaper de tre kvinnene her innehar. Houellebecqs ideal fremstod i større grad å være forståelse, empati og nestekjærlighet i forhold til den andre.
Samtidig ble det tydelig i hvor stor grad forfatteren Houellebecq er tilstede i sine egne romaner. Først og fremst gjennom utallige selvbiografiske referanser, som navn, årstall og steder hentet direkte fra hans eget liv, men også via små kommentarer fra forfatteren i selve teksten. Oppgaven fikk slik et dobbelt perspektiv; studere kvinneskikkelsen og deres betydning, og samtidig identifisere forfatterens sterke, personlige tilstedeværelse i bøkene. Slik viser det seg at både Houellebecqs romaner og Houellebecq selv setter så vel de kvinnelige egenskaper som kjærligheten mellom mann og kvinne umåtelig høyt.