Abstract
I dette kvalitative studiet har vi intervjuet ni kliniske psykologer om deres erfaringer i arbeidet med pasienter som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Vi var interessert i å undersøke hvordan seksuelle traumer påvirker hukommelsen, og ønsket å belyse dette fra et klinisk perspektiv. Vår intervjuundersøkelse viser at informantene skiller mellom implisitt og eksplisitt hukommelse for seksuelle traumer. Psykologene erfarer at overgrepene ofte huskes i form av implisitte kroppslige og emosjonelle gjenopplevelser, som er utilgjengelige for bevisst gjenkalling. Det er uenighet blant informantene om hvorvidt traumatiske hendelser medfører svekket eller forbedret eksplisitt hukommelse. Et lite flertall av psykologene fokuserer på at traumer medfører svekket hukommelse, samt at glemsel forekommer. De presiserer at selv når overgrepene er glemt, så er minnene tilstedet på et eller annet nivå. Datamaterialet viser at informantene i stor grad forklarer hukommelsen ved seksuelle traumer i lys av distinkte hukommelsesmekanismer, deriblant dissosiasjon og forskyvning. Informantene understreker at det ikke alltid handler om glemsel når pasienter ikke rapporterer om overgrep. I noen tilfeller kan dette komme av at de ikke ønsker å fortelle om det som har skjedd. Som en del av studien var vi interessert i å undersøke hvordan kliniske psykologer stiller seg til debatten om falske minner. Terapeutene i vår undersøkelse formidler at de sjelden eller aldri betviler det pasientene forteller dem om overgrepene. Psykologene tror at det unntaksvis er mulig for terapeuter å indusere minner om overgrep, og er oppmerksomme på dette i det terapeutiske arbeidet.