Abstract
Både finansiell stabilitet og prisstabilitet er viktig for stabilitet i økonomien. Subprime-krisen i USA og den senere tids utvikling i Storbritannia demonstrerer hvor viktig boligpriser og tilgang til kreditt kan være for økonomien. Vanligvis vil inflasjon og sysselsetting være sentralbankens hovedmål. Ved tilløp til stress i kapitalvaremarkeder vil det derimot bli viktig å se på andre faktorer, som kapitalvarepriser, likviditet og gjeld. Kostnaden og tilgjengeligheten av kreditt kan endres brått. En stor andel av Norges husholdninger har betydelige midler bundet opp i bolig. Bolig benyttes dessuten ofte som sikkerhet for lån, slik at en stor del av finanssektoren også er bundet opp i boligverdier. IMF (2003) har beregnet at krakk i boligmarkedet er sjeldnere enn krakk i aksjemarkedet, men de varer omtrent dobbelt så lenge (rundt 4 år), og med omtrent dobbelt så stor effekt på produksjon og konsum.
I hvor stor grad bør en veie hensynet til finansiell stabilitet i forhold til prisstabilitet ved pengepolitiske avgjørelser? Finansiell ustabilitet kan ha store konsekvenser, men bygger seg gjerne opp over lengre tid, og er vanskelige å modellere. Samspillet med pengepolitiske modeller er enda mer komplisert. Et pengepolitisk inngrep vil ikke nødvendigvis kunne korrigere problemene, og kunnskap om innvirkningene kan være upresis. Hvis fundamentale faktorer driver kapitalprisene og gjeld, kan dessuten et forsøk på å bremse utviklingen være uheldig. Finner vi derimot en selvstendig rolle for kapitalprisene, kan dette innebære at vi overser strukturelle endringer i forholdet mellom makroøkonomiske variable, og dermed når ukorrekte konklusjoner ved utøvelsen av pengepolitikk.
Oppgaven legger vekt på Bernankes finansielle akselerator (se for eksempel Bernanke et al.,1999). Asymmetrisk informasjon mellom lånekundene og bankene gjør at lån til husholdninger
gjøres betinget av hvor stor sikkerhet husholdningene kan stille opp med. Oppgang i kapitalprisene øker mulighetene til å ta opp lån med sikkerhet i formuesobjektet (ofte bolig). Dette gjør at kapitalprisutviklingen blir viktig for kredittrasjonerte husholdninger. Prisen på sikkerhet (ofte bolig) er gjerne prosykliske, det vil si at muligheten for kreditt øker i
oppgangstider. Den økte kredittilgangen stimulerer den økonomiske aktiviteten ytterligere via økt konsum av varer og tjenester. Vi vil dermed se større svingninger i investeringer og produksjon sammenlignet med i en økonomi med perfekte kapitalmarkeder. Samtidig kan det oppstå en selvforsterkende effekt ved at den økte kreditten
kan investeres i bolig, noe som kan presse boligprisene ytterligere opp.
Det er få eksisterende studier som studerer dette dynamiske og gjensidige forholdet mellom boligprisutviklingen og husholdningsgjeld. De fleste studier modellerer og tester hypoteser om boligpriser eller gjeld hver for seg. Dette gir begrenset kvantitativ kunnskap om det dynamiske samspillet mellom de to. Særlig er det interessant å undersøke om boligpriser og gjeld driver hverandre i en form for prisspiral. I denne oppgaven har jeg valgt å reestimere og modifisere de to økonometriske feilkorreksjonsmodeller som er utviklet av Jacobsen og Naug(2004,2004b). Ved systemestimering vil vi kunne se nærmere på samspillseffekter mellom boligpris og gjeld, både simultant og via dynamikken i feilkorreksjonsmodellene. Et system av feilkorreksjonsmodeller gir mulighet for å både studere effekter på kort sikt (representert ved variablene på endringsform), og justeringsmekanismen mot langtidslikevekt (laggede nivåvariable). Estimeringsresultatene ved systemestimeringen indikerer at det først og fremst er boligprisene som driver husholdningsgjeld, og ikke omvendt. Videre ser det ut til at boligprisene i stor grad kan forklares av fundamentale faktorer, og den lave renten har forårsaket mye av veksten. Modellen viser også at selv et midlertidig sjokk i boligprisene gir langvarig virkning på gjeldsnivået på grunn av lange tidsetterslep mellom markedene. Et 5 % midlertidig sjokk i boligmarkedet vil føre til høyere gjeld i 48 kvartaler, med et platå i gjeldsnivået etter ca. 2 – 3 år.