Abstract
I denne oppgaven undersøkes det hvilken rolle fenomenet borgerreligion kan sies å spille i norsk statskirkediskurs. Begrepet ”borgerreligion” har sitt utspring i Jean-Jacques Rosseaus Du contrat social fra 1762, og har siden blitt videreforedlet av sosiologer som bl.a. Robert Bellah. Borgerreligionen skal ifølge Rousseau inneholde et sett med dogmer og samfunnsregler som enhver god borger bør følge, men som det vil gå fram av oppgaven finner man ikke uten videre én entydig definisjon av begrepet hos de som har omtalt fenomenet fra Rousseau og fram til i dag. Felles for alle er likevel at man anser borgerreligionen som en integrerende og tilhørighetsgivende kraft i samfunnet, mens det vil være ulike oppfatninger knyttet til hvorvidt borgerreligionen må være konfesjonsfri, ubundet i forhold til kirkelige institusjoner, eller må forutsette eksistensen av en guddommelig kraft. At begrepet ”borgerreligion” kan anses å være flertydig, gjør også at det for denne oppgavens formål vil være nødvendig å undersøke hvordan begrepet avgrenser seg mot liknende begreper som ”folkekirke” og ”verdigrunnlag”.
For å undersøke i hvilken grad den norske statskirkedebatten relaterer seg til borgerreligionsbegrepet, gjennomfører jeg en diskursanalyse av statskirkedebatten fra Bakkevig-utvalgets rapport ble avlevert våren 2002 og fram til våren 2008, da regjeringen la fram sin stortingsmelding om temaet. Jeg ser i denne sammenhengen også nærmere på Gjønnes-utvalgets rapport, høringsuttalelsene til de to utvalgsrapportene, og mediedebatten som har fulgt i kjølvannet av disse dokumentene.
I analysen går det fram at de fleste av de som ønsker en fortsatt statskirkeordning argumenterer med at statskirken gir fellesskap, identitet og tilhørighet. For mange disse ser troen ut til å oppleves som et lite viktig element i det kirkelige fellesskap. Det går også fram av analysen at mange ser ut til å oppleve samfunnets verdifellesskap som mer bundet til staten enn til kirken. Oppgaven konkluderer med at fenomenet borgerreligion kan sies å spille en vesentlig rolle i statskirkediskursen, spesielt hva angår disse formene for argumentasjon.