Abstract
Problemstilling/tema:
I denne masteroppgaven ser jeg nærmere på hvordan ungdom iscenesetter og konstruerer identitet og utvikler digital-literacy gjennom bruk av Web 2.0. Videre tar jeg for meg hvordan skolen kan nyttegjøre seg slike deltakerdrevne nettsamfunn i læringsaktiviteter.
Jeg vil trekke fram eksempler på unges bruk av Web 2.0 som grunnlag for å diskutere. Disse eksemplene er hentet fra nettstedene MySpace.com og FanFiction.net. De vil stå for seg selv, og de vil ikke kunne generaliseres til å være allmenngyldige. På grunnlag av dette vil jeg altså ta for meg hvordan skoleverket kan la seg inspirere av Web 2.0 i læringsaktiviteter. I hvilken grad kan elevenes nyvunne literacies nyttiggjøres også i undervisningen?
Teorigrunnlaget:
Sosialkonstruksjonisme baserer seg på tanken om at det er vi mennesker som konstruerer virkeligheten. Vi tillegger våre fysiske omgivelser ulik mening, avhengig av vårt sosiale ståsted. Språket spiller en sentral rolle i konstruksjonen av den sosiale virkelighet (Gergen 2004).
Digitale medier har gitt oss ulike rom til å utforske og iscenesette ulike former for identitet. Jeg konverserer høflig med min sjef på nettet, men jeg bruker slang, forkortelser og smilefjes på MSN når jeg prater med venner.
Når det gjelder definisjonen av digital-literacy, ser jeg i likhet med Lankshear og Knobel: ”…digital literacy as a shorthand for the myriad social practices and conceptions of engaging in meaning making mediated by text that are produced, received, distributed, exchanged etc., via digital codification (Lankshear & Knobel 2005).
Metode
En diskurs er en bestemt måte å omtale og forstå et utsnitt av verden på. Da det finnes flere måter å forstå verden på – avhengig av vårt sosiale, kulturelle, geografiske og økonomiske utgangspunkt – vil det finnes flere ulike diskurser rundt samme område (Winther Jørgensen & Phillps 1999).
I oppgaven bruker jeg metaforene ”mitt tekstpalass” og ”flerstemmige FanFiction”.
Ved å omtale MySpace som et ”tekstpalass” ønsker jeg å danne et bilde av hvordan vi innreder og setter preg på vårt eget ”hjem” på Internett, med et utall varierte tekstuttrykk.
Metaforen flerstemmig eller polyfon – at flere stemmer veves sammen – passer godt på FanFiction: Tekstene som publiseres der er basert på allerede eksisterende historier, og åpne for tilbakemeldinger. Sluttresultatet rommer altså stemmene til både fanfiction-forfatteren, originalverket og andre FanFiction-brukere.
Resultater/hovedkonklusjoner:
I oppgaven viser jeg at ungdom i stor grad utvikler og markerer sin identitet på Internett. Web 2.0 kan sees på som den nye møteplassen. Ungdom henger i større grad på Internett enn på kiosken på hjørnet. Og der man tidligere markerte tilhørighet og ble satt i bås ved å iføre seg v-genser eller gå med hanekam, er det i dag vel så viktig hvordan du ”uniformerer” deg på MySpace-siden din.
Å iscenesette seg på denne måten krever en blanding av teknisk og sosial kompetanse. Digital-literacy på Internett kommer til uttrykk gjennom den sosiokulturelle forståelsen av diskursen på det aktuelle nettstedet. Brukerne har satt seg inn i diskursen, og bruker seg selv til å kommunisere, tilpasse, organisere og evaluere. Nettopp fordi de behersker diskursen. På Internett viser du hvem du er bl.a. gjennom publisering av lyd- og bildemateriale. Dette krever at du har de ”rette” referansene avhengig av hvem du ønsker å kommunisere med, samtidig som du behersker en rekke praktiske ferdigheter som publisering og redigering av lyd, bilde og video.
I tillegg til denne evnen til å kommunisere gjennom nye kanaler, viser mange en skapervilje og kreativitet som er ettertraktet i skoleverket. Både gjennom en scrapbook-sjanger som vi finner på MySpace, og mer eksplisitt historiefortelling på steder som FanFiction.net.
På FanFiction skaper brukerne sine egne historier, karakterer og plott, basert på egne interesser, og videreutvikler og endrer disse basert på uformelle tilbakemeldinger fra andre, likeverdige brukere. De iscenesetter seg selv gjennom det de skriver, og lærer samtidig en hel masse, som sjangerforståelse, dramaturgi og å forholde seg til ulike mottakere.
Denne formen for læring og kommunikasjon ligger i mange tilfeller tett opptil det man ønsker å formidle gjennom skoleundervisning. Men på Internett foregår det altså frivillig, og uten at det oppfattes som arbeid. Er det så mulig å trekke denne kompetansen og interessen fra fritiden og inn i skolehverdagen?
Skriftkulturen har tradisjonelt ligget som grunnlag for de fleste aktiviteter og prosesser i skoleverket. Men tekstbegrepet har gjennomgått en utvikling de senere årene, fra å først og fremst handle om skrift, til også å inkludere bilder, film, tabeller m.m. På samme måte er det viktig å innse at digitalkompetanse er langt mer enn teknologisk kunnskap. I tillegg til undervisning i konkrete ting som touch-metoden, Internettsøk og bildebehandling, bør man også vie plass til menneskets rolle i en digital kultur, gjennom emner som kildekritikk, sosiale koder og aktiv deltakelse (Tønnessen 2007).
Skolen bør absolutt la seg inspirere av Web 2.0, uten at det betyr at man ukritisk skal adoptere disse Internettsidene. Det er viktig å ikke ”stjele” ungdommens fritidssysler, eller gi inntrykk av at man overvåker møteplassen deres, men ved aktivt å la elevene ta i bruk sine interesser og kunnskapsområder, kan undervisningen virke mer inkluderende og relevant. Selv ville jeg mye heller lage Henrik Ibsens MySpace-side, eller en Facebook-gruppe for Den franske revolusjonen, fremfor en veggavis om det samme temaet.
Og det er ikke bare publiseringsformen og diskursen fra Web 2.0 som kan tas i bruk. Et vel så viktig element er det å gi og få respons, og å videreutvikle arbeidet sitt på grunnlag av dette: Kanskje elevene kan publisere skoleoppgaver på egnede nettsteder, og dermed få umiddelbar, spontan og uformell tilbakemelding fra sine likesinnede, som et supplement til den faglige tilbakemeldingen fra en autoritetsperson, som læreren tross alt er?