Abstract
Oppgaven er en illustrasjon av den historiske/biografiske bakgrunnen for Mircea Eliade (1907-1986) sin utforming av det han kaller ”arkaisk ontologi”, slik begrepet forekommer i verket Le mythe de l’éternel retour (1949). Den tar utgangpunkt i to intellektuelle hovedtendenser i Eliades unge år; melankoli og pragmatisme, som gis forskjellige uttrykk gjennom ca. 20 år. De to fremstilles som motsetninger, men opptrer ofte samtidig. Konklusjonen blir at melankolien ”vinner” ved formuleringen av ”arkaisk ontologi”.
”Arkaisk ontologi” er Eliades måte å sammenfatte grunnleggende tenkesett og levemåter innenfor arkaiske religioner. Den har to kjennetegn: repetisjon av arketyper, og motstand mot historien
Vi følger livet og utviklingen til Mircea Eliade, fra hans gymnasieår på 20-tallet, gjennom hans tre studieår i India, og hans tid som aktiv intellektuell i Romania på 30-tallet som kulminerer i med et heller problematisk politisk engasjement. Vi møter hans turbulente tilværelse under andre verdenskrig, som diplomat i London og Portugal, før vi ser ham ende opp i Paris i 1945, hvor han sakte men sikkert skulle begynne å etablere seg som en av verdens ledende og mest innflytelsesrike religionsforskere.
I kapittel 1 ser vi på utviklingen frem til den ”politiske” kulminasjonen ca. 1938. Melankoli var en grunnfølelse for Eliade i ungdomsårene, men en plagsom sådan, derfor forsøkte av alle krefter å bøte på den ved en intellektuell pragmatisme. I sine sene tenår leste og skrev Eliade enormt mye, både selvbiografiske skrifter og artikler om ulike litterære og spirituelle temaer. Blant hans fremste inspirasjonskilder var den italienske forfatteren Giovanni Papini og de rumenske ”encyklopedistene” fra 1800-tallet. Da han i 1925 begynte som student ved universitetet i Bucureþti fikk han avgjørende ”pragmatiske” influenser fra sin filosofilærer Nae Ionescu og fra idéen om „den unge generasjon” (mellomkrigsgenerasjonen) i Romania.
Etter magistereksamen høsten 1928 reiser Eliade til India for å studere østlig filosofi og yoga. I India ser vi hvordan de to hovedtendensene arter seg på andre måter, delvis via hans personlige oppdagelser og nederlag. Pragmatismen gir seg utslag i betoningen av yoga, og dens higen etter ”det absolutte”. Melankolien knyttes først og fremst til oppdagelsen av ”arkaisk religiøsitet” som et geuint fenomen; en agrikulturelt orientert, prefilosofisk livsform som har dannet tradisjonssamfunnene over store deler av verden (altså like mye i Romania som i India). Dette blir en direkte foranledning til hans formulering av ”arkaisk ontologi” 17 år senere.
Fra 1932 til 1938 følger vi Eliade som nasjonalist i Romania. Hans nasjonalisme gjennomgår flere stadier i disse årene, og har både melankolske og pragmatiske komponenter. Han har stadig visjoner om å ”integrere Romania i historien”. Hans grunnleggende anti-politiske holdninger må etterhvert vike for et (kortvarig) aktivt engasjement for den høyreekstreme bevegelsen Erkeengelen Mikaels Legion.
I kapittel 2 følger vi Eliade videre fra 1938, gjennom krigen og frem til de første årene i Paris. Han blir først arrestert og fengslet for sin politiske aktivitet, men blir senere løslatt og får venner blant myndighetene som skaffer ham jobb som kulturell diplomat i London like etter krigsutbruddet. Etterhvert som Romania begynner å kjempe på nazistenes side, blir han overført til krigsnøytral sone i Lisboa. Eliades dagboknedtegnelser fra tiden i Portugal beksriver en kjede med lidelser og frustrasjoner, forårsaket av ytre og indre faktorer (hans sorg over fedrelandets skjebne, hans kones død, etc.). Det er her vi ser bakgrunnen for den nevnte ”motstanden mot historien”. I løpet av disse eksilårene i begynner Eliade å innse at hans pragmatiske engasjement for ”historien” har betydd ulykke for ham, og at hans ungdoms melankoli utgjør hans egen grunnleggende religiøse erfaring. På denne tiden begynner han å skrive Le mythe de l’éternel retour.
I kapittel 3 ser vi hvordan den religionsvitenskapelige utformingen av arkaisk ontologi utvikles gjennom en rekke avgjørende artikler og bøker fra midten av 30-tallet og frem mot Le mythe de l’éternel retour. Det som kartlegges her er altså fremveksten av begrepet om ”repetisjonen av arketypene”. Bakteppet for denne utviklingen er at Eliade fra ca. 1936 av begynner å presentere all verdens religiøse uttrykk utfra en grunnleggende religiøs symbolisme. Dette har direkte utgangspunkt i de oppdagelser/erkjennelser han gjorde i India.
Kapittel 4 blir en sammenfatning, og en presentasjon av selve Le mythe de l’éternel retour, hvor oppgavens historisk-biografiske gang og metode bindes sammen med filosofiske utforming av ”arkaisk ontologi” – en filosofi som for Eliade ikke bare er ”arkaisk”, men som er absolutt aktuell å føle på for moderne mennesker, for å unngå å bli offer for ”historiens lidelser”.