Abstract
1. Problemområde/problemstillinger:
Oppgavens tema er først og fremst valgt på bakgrunn av mitt ønske om å lære mer om rådgivning som forebyggende arbeid for ungdommer med emosjonelle vansker, samtidig som styringsdokumenter vektlegger satsing av psykisk helse i skolen.
Hovedproblemstilling: Hvilke rådgivningstiltak kan være aktuelle å sette i verk for ungdommer med emosjonelle vansker i videregående skole av PP-rådgivere og skolerådgivere?
Hovedproblemstillingen ble konkretisert og nyansert gjennom 3 underproblemstillinger
Underproblemstilling 1: Hvordan vurderes behovet for rådgivning blant ungdommer på videregående skole?
Underproblemstilling 2: I hvilken grad er tilbud om samtaler med ungdommer som ønsker det gjennomførbart?
Underproblemstilling 3: Hvilke ferdigheter og holdninger kan bidra til vellykket rådgivning?
2. Metode:
Den metodiske tilnærmingen til oppgaven er teoretisk. Hvor relevant faglitteratur som teori, empiri og lovverk blir presentert og drøftet. Oppgaven tar utgangspunkt i en analyse av styringsdokumenter som omhandler PP-rådgivers og skolerådgivers oppgaver. Tilnærmingen består videre av kjennetegn og forekomst av sosiale og emosjonelle vansker blant ungdommer, humanistisk, kognitiv og atferdsteoretisk tilnærming til rådgivning.
3. Kildebruk:
Framstillinger og vurderinger i oppgaven er bygd på primær- og sekundærkilder, samt styringsdokumenter og noe forskningslitteratur. Når det gjelder direkte rådgivning trekker jeg frem forskjellig faglitteratur som behandler prinsipper og metoder innenfor området. I forhold til indirekte rådgivning benytter jeg styringsdokumenter til å se på hvordan PP-rådgivere og skolerådgivere skal arbeide, noen norske undersøkelser av skolerådgivers arbeid og noe faglitteratur om hvordan drive systemrettet arbeid.
4. Hovedkonklusjoner:
Tall fra forskning viser at flere ungdommer har symptomer på emosjonelle vansker. Det fremkommer en liten økning i totale psykiske problemer i overgangen fra ungdomsskolen til videregående skole. Dette peker i retning av et antatt behov blant ungdommer med emosjonelle vansker på videregående skole for tilgjengelige profesjonelle samtalepartnere. Videre viser forskning at ungdommer er skeptisk til det profesjonelle hjelpeapparatet og har et syn på at det er litt skammelig å vise svakhet. Noen ungdommer rapporterer at de har noen venner de kan betro seg til, mens andre ikke tør det engang bl.a. pga frykt for å bli avvist eller mangel av tillitt. Dette tyder også på at det er et antatt behov blant ungdommer for tilgjengelige profesjonelle samtalepartnere, som de kan bygge en tillitsrelasjon til. I tillegg viser undersøkelser at ungdom uttrykker ønsker om mer informasjon om psykiske lidelser, hvordan kunne ivareta egen psykisk helse og informasjon om hjelpetilbud. Dette peker også i retning av at PP-rådgivere og skolerådgivere burde vært mer tilgjengelige.
Ut ifra en analyse av styringsdokumenter kommer det frem at skolerådgiver skal jobbe med direkte rådgivning i forhold til elever når det gjelder både faglige og sosiale vansker, mens styringsdokumentene gir føringer for at PP-rådgivers hovedmandat i forhold til å jobbe direkte med individer er utredningsarbeid/sakkyndig vurdering. PP-rådgiveren er også pålagt å jobbe med systemrettet rådgivning, øke kompetansen til de som skal utføre arbeid direkte i forhold til ungdommer med emosjonelle vansker. De kan også velge å ha noen direkte samtaler med elever med emosjonelle vansker, selv om det ikke foreligger noen føringer på dette.
I undersøkelser hvor skolerådgivere i videregående skole ble bedt om å rangere de rådgivningsoppgavene de anså som viktigst med henhold til tidsbruk og ønsket prioriteringer, kommer det frem at de rangerte personlige/sosiale problemer høyst. Muligheter for å gjennomføre direkte rådgivningssamtaler med ungdommer i videregående opplæring med emosjonelle vansker er først og fremst pålagt skolerådgivere. Dette fordi PP-rådgivers hovedmandat er å jobbe med utredningsarbeid/sakkyndig vurdering og systemrettet arbeid. Ut ifra dette kan en anta at det kan være visse begrensninger i forhold til å gjennomføre ønskelig direkte rådgivnings samtaler. Dette fordi PPT er bundet mye med systemrettet arbeid og utredningsarbeid/sakkyndig vurdering, og pga manglende kompetanse på det området hos skolerådgivere og at de i tillegg har en del andre oppgaver å fylle.
I forhold til at det kan antas å være et behov for rådgivning blant ungdommer med emosjonelle vansker, og ut ifra analyse av styringsdokumenter hvor det kommer frem hvilken mulighet PP-rådgivere og skolerådgivere har til å jobbe forebyggende, kunne de kanskje slått seg sammen om å gi ut informasjon i klasser. Skolerådgiveren som har mulighet til å ha faste samtaler med ungdommer, kunne for eksempel kartlagt emosjonelle problemer og ungdom i risikosone gjennom deltagende observasjon i klasser. Den deltagende observasjonen kombinert med informasjon fra lærere, kunne danne grunnlag for å gå ut med tilbud om samtale til en selektert gruppe.
I hvilken grad PP-rådgivere og skolerådgivere har nødvendige ferdigheter og holdninger, er noe en vet lite om, men det kan tenkes at det varierer litt og at noen har vansker med dette i sin praktiske hverdag. Det kan tenkes at det er vanskelig i direkte rådgivning å leve seg inn i rådsøkers subjektive opplevelsesverden (tanker/følelser/atferd) og kommunisere den tilbake til rådsøker uten å tolke bakenforliggende årsaker. Dette hevder Rogers var viktig for at rådsøker skal gå mer inn i dybden på sine problemer. Det kan også tenkes at det kan være vanskelig å vise varm akseptering, bry seg om hele rådsøker ved å vise interesse og respekt. Om rådgiver har vanskelig for å bry seg om helheten til rådsøker burde kanskje en annen rådgiver ta saken. Når man som PP-rådgiver holder på med utredningsarbeid og sakkyndig vurdering, altså det individrettede arbeidet som å teste og snakke med elever under testsituasjonen for deretter å skrive en sakkyndig vurdering. Her kan det tenkes at det vil være vanskelig å vise positiv aktelse, å se på f.eks. misunnelse og egoisme som naturlige menneskelige følelser, og prøve ikke å kritisere rådsøkers tankegang. Det kan tenkes å være vanskelig å etablere et varmt tillitsfullt klima eller speile og omformulere for å kunne reflektere rådsøkers problemer og følelser.