Abstract
Denne oppgaven tar for seg Gyldendals politiske romankonkurranse fra 2006. Forlagets ansvarlige for konkurransen mente å se en vending mot estetisering og intimisering på forlagets litteraturliste og fryktet at konsekvensene av en slik tendens kunne gjøre romanen mindre viktig som uttrykksform. På denne bakgrunn inviterte forlaget til åpen konkurranse om å skrive ”den nye politiske romanen”.
I oppgaven utforskes romankonkurransen fra tre forskjellige kanter. For det første gjennomføres en litteratursosiologisk analyse av konkurransen og juryens arbeid. Deler av dette arbeidet bygger på James F. English’ tenkning i The Economy of Prestige (2005). I diskusjonen om juryens tiltenkte og faktiske rolle blir Pierre Bourdieus habitus-begrep lagt til grunn.
For det annet diskuteres ”den politiske romanen” som litterær genre. Mens Irving Howe i sin studie fra 1992 mener at genre utelukkende er tiknyttet tekstens form, hevder Helge Jordheim i 2008 at sjanger kan referere både til tekstens funksjon og dens innhold. For Jordheim er sjanger én av flere konvensjoner som reflekteres i teksten. Resepsjonen kan bidra til forståelsen av hvilke andre konvensjoner som kommer til syne i teksten. Fordi romanene blir lansert som vinnere av en politisk romankonkurranse, blir de også lest med en forventning om at de skal være politiske. Lesningene kan derfor gi et inntrykk av hva som legges i begrepet ”politisk”, uavhengig av om det forstås som sjanger eller egenskap ved teksten.
Med bakgrunn i diskusjonen om hvordan man kan forstå ”det politiske”, foretas det for det tredje lesninger av utvalgte avsnitt fra vinnerromanene Svart himmel, svart hav av Izzat Celasin og Fjorten dager i Nordsjøen av Leif Henriksen. Stoffet i begge romanene er hentet fra forfatternes egne erfaringer: Celasins oppvekst i et politisk betent miljø og Henriksens arbeidshverdag i Nordsjøen. Selv om begge ønsket å dele sine erfaringer, er deres motivasjon og metoder forskjellige.