Abstract
Gjennom hele Edward Kienholz’ kunstnerskap later det til at ønsket om å styre tilskuerens opplevelse er sterkt til stede. Tematikken i hans verk relaterer til død, forfall, religion, rase, drifter, med et gjennomgående fokus på de livsbetingelser mennesket stilles ovenfor i samtidens samfunn. Ofte skildres enkeltindividet stilt ovenfor betingelser det vansmekter under, det være seg i form av ensomhet, sykdom, marginalisering, som følge av overgrep, hykleri, løgn m.m. Kienholz’ agenda i forhold til denne type problematikk er synliggjøring og protest. I protestens vesen ligger nødvendigheten av å tydeliggjøre en stillingtagen i forhold til et gitt tema/fenomen. I så måte fremstår Kienholz’ verk ofte som eksplisitte, i den forstand at det gjennom dem synes åpenbart hvilken grunntanke Kienholz vil formidle. Gjennom ulike strategier styres verksopplevelsen – verkene oppfattes ofte som en form for påstand; fortolkningsspennet strammes inn i så stor grad at de forstås i tråd med den bakenforliggende intensjonen: Protesten synliggjøres.
Det er i tråd med forestillingen om Kienholz som autoritær forteller, med vekt på intensjonslesning, at hans oeuvre vanligvis har blitt gjennomgått og beskrevet. Direkte eller indirekte relateres verkene ofte til mennesket og humanisten Kienholz, noe som i påtagelig grad farger resepsjonen av dem.
Jeg ønsker istedenfor å gå inn i en analyse av Kienholz’ verk The State Hospital (1966) - en
tredimensjonal, fullskala skildring av en pasient på et mentalsykehus - med vekt på betraktergjerningen og det performative ved denne (med performativ mener jeg ikke nødvendigvis at betrakteren er aktivt handlende). Mitt utgangspunkt er at det i dette møtet
mellom verk og betrakter oppstår en kompleks relasjon, hvor det er et hovedanliggende at betrakteren iscenesettes. Verkene tilrettelegger for at vedkommende kan forstås som en verkintern aktør, ofte på en slik måte at betrakteren blir konfrontert med sitt eget nærvær og som innskrevet i verkets helhet.