Abstract
Det er høyst sannsynlig at den mest hensiktsmessige måten å organisere utredning av demens i primærhelsetjenesten er ved å gjøre dette i et samarbeid mellom et demensteam bestående av en sykepleier og eventuelt en ergoterapeut og pasientens fastlege. Få norske kommuner har organisert demensutredningen sin slik; kun 23 % har demensteam. Flere norske kommuner bør derfor tilstrebe å opprette demensteam. Dette er i tråd med Helsedepartementets Demensplan 2015.
Oppgavene og kvaliteten på hva dagens etablerte demensteam gjør er varierende. Alle team skal drive med utredning og diagnostikk og det bør være et mål at pasientene og deres pårørende følges opp. Slik er det ikke. Sammensetningen av yrkesgrupper i teamene kunne også med fordel vært endret; ergoterapeuter bør erstatte hjelpepleiere. Teamene bør ikke ta seg "vann over hodet": Personer med atferdsforstyrrelser og yngre personer med mistanke om mental svikt skal sendes til spesialisthelsetjenesten for utredning. Oppfølgningen av utredete pasienter er for dårlig. Oppfølgning bør gjøres rutinemessig, for eksempel en til to ganger årlig, ikke på oppfordring fra pårørende eller helsepersonell slik det fungerer idag.
Kartlegningsverktøyet utarbeidet av Kompetansesenteret for demens bør brukes. Dette gjøres i for liten grad; kun 60 % av de 129 kommunene som hadde team eller kordinator brukte det alltid. I 2001 syntes 85 % av fastleger at de bør ha en sentral plass i utredningen, men 27 % mente det ikke var lagt til rette for dette. Verktøyet er altså ønsket av fastlegene og ikke minst er det svært lett tilgjengelig.
I 24 kommuner er det en demenskoordinator som står for utredningen av demens. Det er ikke klart hvem disse koordinatorene er og hva slags utdannelse de har. Anatgelig er dette en uklar stilling
For få fastleger bruker kognitive tester (23 %) og kun en tredjedel samtaler med pårørende i utredningen av demens. Dette er bekymringsfult når man vet hvor viktig disse testene er i utredningen og hvor nødvendig pårørendeopplysninger er i diagnostiseringen og for forløpet av sykdommen.
Anbefalningene for optimal demensutredning er klare, men med få demensteam og fastleger som ikke gjør oppgavene sine så er det ikke rart at langt fra alle med demens får diagnosen. Kartlegningen er fullført, når gjenstår det å formidle og implementere kunnskapen til kommunehelsetjenesten.
Several studies indicate that people suffering from dementia are not diagnosed. As a diagnosis is a necessary prerequisite to arrange an adequate care program and to offer medical treatment, this is problematic. The guidelines for diagnosing dementia are clear; the patient s cognitive function should be assessed by various tests and rating scales, and a physical and psychiatric examination should be carried out. It is important that close relatives are included in the process, because they can give very useful information on the course of the illness and functioning in every days activities. Older patients with clear symptoms of cognitive decline without any complicating physical and psychiatric illnesses should be diagnosed in primary care. The most efficient way to do a dementia work-up in primary care is conducted by a dementia-team, consisting of a nurse and an occupational therapist, cooperating with the patient s general practitioner.
The Norwegian centre for dementia research has carried out a survey among all Norwegian municipalities to register how many municipalities that have established a dementia team, how they work and are organised. The response rate was 100 %. Only 23 % of Norwegian municipalities have such teams in place, and the quality of their work varies considerably. All teams are supposed to do a dementia work-up and follow-up patients and relatives. The results from the survey show that this is clearly not the case. In addition, the teams typically include a disproportionate amount of enrolled nurses, when preferably more occupational therapists should be involved. Only 60 % of the municipalities with a team/coordinator invariably take use of the tools designed and recommended for diagnosing dementia in primary care. Furthermore, in another survey among general practitioners only 23% of them consistently use cognitive tests when diagnosing dementia and only one third communicates with the relatives of the patient. This is worrying as both aspects are shown to be important when establishing a diagnosis and the wellbeing of patients and the relatives.