Abstract
Sammendrag
Mastergradsavhandling i rettssosiologi av Sheela Smeby
Tittel: Kvinner utsatt for menneskehandel i Norge
- fremmer regelverket ofrenes rettstilling
Veileder: Ragnhild Helene Hennum
Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo,
vår 2009
Denne mastergradsavhandlingen i rettssosiologi omhandler kvinner utsatt for menneskehandel i Norge. Inspirasjonen har jeg fått av personlig interesse for menneskerettigheter og på grunn av den økende interessen i offentlige debatter for prostitusjon og menneskehandel.
Jeg har arbeidet ut fra følgende problemstilling:
Hvilke rettigheter har kvinner i menneskehandel, hvordan praktiseres disse?
- Bidrar det norske regelverket til å hjelpe kvinner utsatt for menneskehandel ut av prostitusjon, samt å anmelde bakmenn?
Avhandlingen bygger på kvalitative intervjuer med åtte personer fra hjelpeapparat, som arbeider med ofre for menneskehandel i Norge. Det er informantenes erfaringer og forståelser jeg formidler i denne oppgaven.
Jeg har gjennom denne avhandlingen forsøkt å finne ut om det norske regelverket er med på å hjelpe ofre for menneskehandel ut av prostitusjon i Norge og om reglene bidrar til at kvinnene anmelder bakmenn. Jeg har sett på de ulike rettighetene til ofrene særlig i forhold til kvinner som har fått innvilget en refleksjonsperiode i Norge.
Jeg har hatt spesielt fokus mot rettigheter i forhold til helse- og sosialhjelp og har vært interessert i å se på lovens virkninger i forhold til ofre for menneskehandel.
I avhandlingen har jeg beskrevet og drøftet mine informanters erfaringer og forståelse av hvordan reglene påvirker kvinner utsatt for menneskehandel. Det vil si at jeg forsøker å beskrive hvordan regelverket fungerer i praksis for ofrene og ikke bare hvordan reglene er på papiret. Et essensielt poeng i denne forbindelse er at ofre for menneskehandel som kommer til Norge for prostitusjon, ikke har rett til oppholdstillatelse. Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel har som hovedmål å bekjempe alle former for menneskehandel og tiltakene går ut på å sikre ofrene tilpassete tilbud om bistand og beskyttelse. I handlingsplanen står det at tjenestene til ofre skal være koordinerte, helhetlige og forutsigbare. Informantene bruker andre ord for å beskrive tilbudene i praksis til ofrene. Det er ord som tilfeldige, ukoordinerte, personavhengige og fragmenterte. Formålet med refleksjonsperioden er å bidra til at ofrene skal kunne bryte med miljøet bak menneskehandelen, og legge til rette for at bakmennene skal straffeforfølges. Terskelen for å få innvilget refleksjonsperiode er lav, men mine informanter erfarer at innholdet i refleksjonsperioden er for vagt og upresist. Refleksjonsperioden gir i utgangspunktet ofrene fordeler og muligheten på tilgang til helse- og sosialhjelp. Men når regelverket er utydelig, blir også rettighetene til ofrene uklare.
Helsehjelpen til ofre for menneskehandel er avhengig av oppholdsstatusen. Kvinner som er i refleksjon har krav på fastlege, men opplever fastlegeordningen som tilfeldig og det tar for lang tid å få fastlege. Oppfølgingen er for dårlig i forhold til kapasitet og kvalitet. Det kommer frem at det er lite tilrettelagt i systemet for å ivareta ofrenes fysiske og psykiske behov. Slike tilbud opplever informantene altfor tilfeldig og avhenger mer av innsatsen til enkeltpersoner i hjelpeapparatet.
Ifølge mine informanter er det også svikt i systemet med tanke på hvem som har ansvaret for å dekke de økonomiske utgiftene for ofrene som trenger nødvendig helsehjelp.
Alle informantene trekker frem boligproblematikken i refleksjonsperioden som det største problemet i forhold til sosialhjelp for ofrene. Jeg får forståelsen av at det eksisterer for få boligtilbud og at problemene blir mange dersom mange ofre må oppholde seg i lang tid på krisesentrene som er ment som et akutt tilbud. I tillegg er det problematisk å få arbeid for kvinner i refleksjon blant annet på grunn av uvisshet om fremtiden, språkproblemer og på grunn av at mange ofre ikke kan lese eller skrive. Mine informanter erfarer at det er for strenge krav til videre opphold for ofrene for menneskehandel etter refleksjonsperioden i Norge. Setter norske myndigheter bakmennene i fokus og glemmer behovene til kvinner utsatt for menneskehandel etter refleksjonsperioden? Mange av kvinnene er redd for represalier og trusler fra bakmenn mot seg selv og familie i hjemlandet og derfor ikke tør anmelde. Det er viktig at norske myndigheter er med på å beskytte ofrene etter en anmeldelse i stedet for å sette de i en risikofylt situasjon, hvor de etter en anmeldelse risikerer å bli returnert til hjemlandet. Mine informanter uttrykker også at det er ressursproblemer hos politiet slik at det er problematisk for ofrene å få levert en anmeldelse. Faren blir at de knappe ressursene hos politiet rammer bekjempelsen av menneskehandelen i landet.
Det viktigste i denne avhandlingen er at det kommer frem at det er avstand mellom lover og reglers intensjoner, og hva som faktisk skjer i virkeligheten.
Det er ikke alle problemstillingene jeg har beskrevet og drøftet i avhandlingen som det finnes noe klart svar på, men tendensene viser at det er et tydelig skille mellom reglene slik de står i loven og hvordan de virker i praksis.