Abstract
Flere studier viser at det utslippet man har i dag av klimagasser er for høyt, deriblant utslippet av karbondioksid (CO2). Studiene viser at hvis ingenting gjøres for å redusere utslippet, vil man få store globale skader. De viser at en bør redusere utslippet og stabilisere klimagassbeholdningen i atmosfæren på et nivå rundt 450-550 ppm. CO2e (deler per million CO2-ekvivalenter), innen relativt kort tid for at man skal kunne unngå de største skadene fra klimaendringene. For å kunne oppnå disse kravene, trenger man en storstilt endring i bruken av CO2. Dette er endringer som kan komme fra teknologisk utvikling (Stern, 2006 a).
Flere av modellene som omhandler klimapolitikk tar kun for seg en eksogen teknologisk utvikling, men man observerer at når bedrifter blir pålagt sanksjoner på utslippet de har, begynner bedriftene å se etter alternative teknologier. Min oppgave ser på hvordan man skal sette virkemidler som kan oppnå en optimal teknologisk utvikling over tid, der jeg går nærmere inn på virkemidlet subsidie. Jeg ser på hvordan subsidier til CO2-rensing og subsidier direkte til forskning og utvikling påvirker teknologiutviklingen, og hvordan man skal sette disse subsidiene optimalt.
I det andre kapitlet i oppgaven min presenterer jeg generelt klimaproblemet, internasjonale samarbeid og noen tidligere studiers resultater. I det tredje kapitlet tar jeg for meg teknologisk utvikling og i det fjerde kapitlet skriver jeg generelt om virkemidlene skatt, kvote og subsidie. I kapittel fem setter jeg opp en modell som bygger på modellen til Greaker og Pade (2008), der jeg har lagt til en rensesubsidie og en subsidie direkte til forskning og utvikling.
Når jeg la til subsidier i modellen fant jeg tre resultater. Det første resultatet sier at en subsidie til rensing vil føre til at ”mark-upen” som monopolisten i markedet setter, vil bli redusert på grunn av en høyere etterspørselselastisitet ved en subsidie. Mitt andre resultat er at verdien på en idé øker med en rensesubsidie, noe som vil gjøre det mer lønnsomt å produsere nye ideer. Mitt tredje resultat i oppsettet av modellen er at en subsidie til forskning og utvikling vil føre til at flere nye ideer blir utviklet.
Jeg har løst modellen min numerisk i excel, og i kapittel seks presenterer jeg resultatene og sammenligner de forksjellige utviklingsbanene til virkemidlene skatt og subsidier ut ifra forskjellige kostnadsfunksjoner i forskning og utviklingssektoren.
Ved en ”fishing out” kostnadsfunksjon vil den optimale subsidien være en rensesubsidie som settes høyt i de første periodene og man vil tillate en lavere skattebane enn ved en klimapolitikk uten subsidie. Løsningen viser at det blir utviklet færre ideer, det vil si at man bruker mer av de ideene man allerede har. Dette kommer av en redusert ”mark-up” og høyere etterspørselselasitisitet. Ved en ”standing on shoulders” kostnadstype er det derimot optimal å sette en høy skatt i de første periodene og en lav rensesubsidie for å få i gang teknologiutviklingen. Begge subsidiebanene stabiliserer seg på det samme nivået etter at man har nådd utslippsmålet. Men det er viktig å merke seg at subsidiebanen starter forskjellig ut i fra hvilke kostnadsfunksjoner man har i FoU sektoren.
I kapittel 7 har jeg sett på hvordan resultatene blir hvis jeg dropper antagelsen om perfekt patentbeskyttelse. Hvis man tillater at noen av ideene i modellen mister sin patent vil den optimale subsidien være en direkte subsidie til forskning og utvikling. Subsidiebanen er stigende før den begynner å avta når man nærmer seg utslippsmålet i modellen. Denne formen på subsidiebanen kommer av at man ønsker å utsette forskning og utviklingskostnadene fremover i tid.
Min oppgave konkluderer med at man bør innføre en subsidie for å få optimal teknologisk utvikling over tid. Subsidiene bør være i form av en rensesubsidie eller en direkte subsidie til forskning. Hvilken type subsidie som er mest effektiv avhenger av markedet og hvordan man skal sette subsidiebanen avhenger av kostnadsfunksjonen.