Abstract
Den kommende eldrebølgen skyldes de store fødselskullene fra etterkrigstiden, og er en demografisk utfordring for det norske pensjonssystemet. Større pensjonsutbetalinger over statsbudsjettet kommer til å øke den økonomiske belastningen på den arbeidende delen av befolkningen. Økt arbeidsinnvadring er ofte blitt brukt som argument for å redusere denne byrden.
Min hypotese er at denne argumentasjonen -- bevisst eller ubevisst -- baserer seg på den enkle to-periode overlappende generasjonsmodellen som har en lukket analytisk løsning. Denne modellen krever sterke forutseninger, men har en appellerende løsning som er enkel å resonnere ut ifra og videreformidle. Ønsker vi å utvide modellene med flere perioder har ikke denne en analytisk løsning, og modellen må derfor løses numerisk. Den enkleste modellen fremstår derfor for mange som et nærliggende utgangspunkt å basere sin argumentasjon på.
Jeg tar utgangspunkt i den enkle to-periode modellen og løser denne både analytisk og numerisk. Deretter letter jeg på flere av de strenge forutsetningene for å se effekten disse har på resultatene. Ved å benytte meg av den samme strukturen på den numeriske løsningen i de utvidede modellene, ønsker jeg å opprettholde den enkelheten og etterretteligheten av løsningen som gjør to-periode modellen attraktiv også i de mer kompliserte modellene.
Den relative generasjonsstørrelsen er viktig i den enkle modellen, og ut ifra dette kan man trekke konklusjonen at man ønsker å utligne forskjellen mellom generasjonsstørrelsene ved hjelp av økt arbeidsinnvandring. Denne konklusjonen holder derimot ikke i mer kompliserte modeller hvor jeg åpner for fri kapitalflyt og arbeidsinnvandring av lavt utdannet arbeidskraft.