Abstract
Å leve med arv
Om forhandling med fortid, nåtid og framtid på Verdensarvstedet Trinidad de Cuba
Min problemstilling tar utgangspunkt i en dissonans mellom UNESCOs påstand om at Verdensarvsteder har en universell verdi, og en antropologisk forståelse av steder som unike og sosialt produserte praksislandskaper (Tilley 1994). Verdensarvstedet Trinidad de Cuba presenteres både av byens Konserveringskontor og turistindustriene som fryst i en kolonial fortid, selv om det historiske sentrum i dag er et tett bebodd område, et samtidig sted. I denne avhandlingen vil jeg derfor diskutere lokal stedskaping i Trinidad med utgangspunkt i følgende problemstilling: Hva er egentlig et urbant, kulturelt Verdensarvsted, hvordan skaper beboerne der seg et hjem, og hvordan påvirker dette igjen arven?
Jeg har faglige problemer med å akseptere at steder kan fryses i tid, og jeg vil jeg gjennom å analysere og svare på de tre ovennevnte spørsmålene argumentere for at Verdensarvstedet Trinidad fremdeles først og fremst er en cubansk samtidsby, en by med flere lag av mening, på tross av Konserveringskontorets arbeid for å fryse byen i en statisk fortid. Verdensarvsteders verdi ligger ikke implisitt eller innebygget i de materielle strukturene, men skapes og gjenskapes kontinuerlig gjennom menneskelige møter med, handlinger i og bruk av den. De fysiske bygningene er utgangspunkt for meningsskaping, og husene er som tegn med mange tolkningsmuligheter.
Jeg vil også vise at denne Verdensarven ikke oppleves som noe felles eller av universell verdi, men i stedet skaper avmakt og provoserer fram motdiskurser blant beboerne, ved å vise hvordan den blir brukt og tolket i tre forskjellige kontekster; den offentlige, turiststedet og hjemstedet. Denne Verdensarven representerer slik minst aktører, tre mentale landskaper og tre diskurser, alt i én levende by.