Abstract
Den franske kritikeren og kuratoren Nicolas Bourriaud utga boken Esthétique Relationelle i 1998. Boken er et forsøk på å karakterisere en tendens hos en rekke kunstnere på 1990-tallet som jobber med relasjonell estetikk, en praksis der kunstverk gjøres til en mellommenneskelig hverdagssituasjon. Han definerer relasjonell estetikk som estetisk teori som består i å bedømme kunstverkene i funksjon av de mellommenneskelige relasjonene de forestiller, produserer og fremkaller. Begrepet har utviklet seg til å bli en av de viktigste fremstillinger av nyere tendenser innenfor samtidskunsten. En hovedmålssetning med denne oppgaven har derfor vært å vise hvordan relasjonell estetikk opererer som et eget diskursivt felt som inkluderer kuratorvirksomhet, teori og kunst. Relasjonell estetikk kontekstualiseres ved å gå inn i den teoretiske resepsjonen for å bidra til å klargjøre og drøfte sentrale problemstillinger knyttet til dette feltet.
Oppgaven representerer ulike innfallsvinkler til temaet. Første kapittel er en innledning som skisserer hovedtrekkene i Relasjonell estetikk, samt gir en teoretisk bakgrunn der Bourriauds relasjonelle estetikk sees i lys av fenomenologi og semiotikk representert ved Maurice Merleau-Ponty, Roland Barthes og Umberto Eco. Andre kapittel tar utgangspunkt i hvordan begrepet benyttes som en verksbeskrivelse, ved en drøftelse av dialogen som metode og ved å sammenligne relasjonell kunst med Grant H. Kesters begrep om dialogisk kunst. I tredje kapittel undersøkes påstander om den relasjonelle kunstens politiske potensiale. Det konsensus-skapende aspektet ved relasjonelle kunstpraksiser kritiseres av Claire Bishop der hun ser på dialogen som oppstår ved Rirkrit Tiravanijas og Liam Gillicks verk som friksjonsløse, og derfor ikke representative for gode demokratiske modeller. Kapittelet undersøker også hvordan den sosiale vendingen i kunsten har medført en kritikk basert på etikk. Estetikkens utvidede felt blir drøftet ved en sammenligning av den relasjonelle estetikken med Richard Shustermans somaestetikk. Her er autonomien som preger den modernistiske kunsten overskredet til fordel for en hverdagsestetikk der grensen mellom kunsterfaring og hverdagserfaring er uklar. Siste kapittel tar utgangspunkt i hvordan den relasjonelle estetikken utøves som en type institusjonalisert kritikk der institusjoner med kuratorer i spissen bedriver en form for selvkritikk. Relasjonell estetikk er i dette perspektivet like mye en kuratorisk metode som en betegnelse på en bestemt kunstnerisk praksis. Denne selvkritiske holdningen til hva en institusjon skal og bør være drar på mange måter veksler med institusjonskritikken på 1960-70-tallet, men der kritikken tidligere ble utført av kunstnere er det i disse tilfellene kuratorer og institusjoner som fører denne videre. Termen ny-institusjonalisme er blitt brukt for å beskrive denne tendensen innenfor kuratorisk diskurs knyttet til det å transformere kunstinstitusjoner fra innsiden. Den samme terminologien om åpenhet, deltagelse og dialog som fremkommer i Relasjonell Estetikk for å beskrive fellestrekk ved kunstneriske arbeidsmetoder, brukes her som en kuratorisk metode og retningslinje innenfor institusjonene.