Abstract
Ved valget i de palestinske områdene i 2006 fikk Hamas flest stemmer og et overveldende flertall av representanter gjennom å stille med valglisten ”Change and Reform”. Dette var en endring av strategi som kan sees på som et nytt veivalg.
Organisasjonen har endret karakter fra de på 1970- og 80-tallet først og fremst bidro til et religiøst kall for motstand mot den israelske okkupasjonen. De bidro også sterkt til å sørge for at palestinerne hadde et velferdstilbud. På 80-tallet beveger de seg i mer militant retning. Da Intifadaen brøt ut i 1987 stod de klare til både å kjempe på bakken og å lede det lokale opprøret.
I motsetning til Fatah har de aldri akseptert Oslo-avtalen og har fortsatt sin væpnede kamp mot Israel. De har heller ikke blitt rammet av det sviket palestinerne følte da lederskapet i PLO ikke kunne bidra til hverken en selvstendig stat eller mer sikkerhet: det være seg sosialt eller sikkerhetsmessig.
Etter valget i 2006 forsøkte Hamas å finne en felles pattform med Fatah, men dette lot seg ikke gjøre. Det internasjonale samfunnet, med Kvartetten i spissen, ville ikke støtte et Hamas-styrt PA og etter kort tid havnet de to fraksjonene i en borgerkrigslignende tilstand.
Etter at George W. Bush mistet makten til Barack Obama har man sett tendenser til endringer i USAs tilnærming til konflikten mellom Israel og palestinerne. Flere sentrale aktører i Washington-administrasjonen har signalisert at Hamas kan være en mulig partner for fred.
Denne masteroppgaven tar sikte på å vise hva som skal til for at Hamas kan bli akseptert som forhandlingspartner for fred og hva som skal til for at Hamas ser seg tjent med å påta seg en slik rolle.