Abstract
Denne avhandlingen baserer seg på et feltarbeid utført ved et krisesenter i Norge, som fant sted våren og sommeren 2008.
Ved å fokusere på de ulike skjæringspunktene mellom det private og det offentlige søker jeg å belyse krisesentrets posisjon i forhold til den offentlige sfæren. Krisesentrene ble opprinnelig startet uavhengig av den norske velferdsstaten, men i takt med den endrede stillingen til vold mot kvinner i hjemmet i samfunnet generelt har krisesentrene gradvis blitt en større del av det offentlige hjelpeapparatet. På krisesenteret finnes det allikevel markører som lettere vil kunne knyttes til den private sfæren enn den offentlige. Jeg argumenterer for at dette reflekterer krisesenterets flersidige formål. På den ene siden er det en arbeidsplass for de ansatte, men på den andre siden skal det også fungere som et slags hjem for beboerne under den tiden de bor der.
Videre argumenterer jeg for at samhandlingen på krisesenteret kan belyse krisesenterets tvetydige posisjon i forhold til den offentlige sfæren. I mellom beboerne er samhandlingen preget av en kontekstavhengig form for intimitet. De deler svært vanskelige problemer med hverandre, til tross for at forholdet dem i mellom ikke kan karakteriseres som nært. Jeg mener at dette kommer av at de befinner seg i den spesielle situasjonen de gjør. De søker et fellesskap, og kan oppleve at kvinner som har gått igjennom lignende hendelser som dem selv forstår dem.
Samhandlingen mellom de ansatte på krisesenteret knytter derimot senteret i større grad til den offentlige sfæren. Jeg beskriver de ansatte som to grupper, byråkrater og omsorgsarbeider. Jeg mener det finnes et hierarki mellom disse gruppene som grunner i at byråkratene ene er en større del av den offentlige sfæren enn omsorgsarbeiderne.
Mellom beboere og ansatte preges samhandlingen av ulike definisjoner av krisesenterets posisjon. Arbeidet de ansatte utfører er spesielt. De gir mye omsorg til beboerne, men forsøker samtidig å plassere samhandlingen i den offentlige sfæren. Tvetydigheten i samhandlingsdefinisjonen fører blant annet til at det lett oppstår rollekonflikter.
Krisesenteret kan altså være vanskelig å posisjonere, mye på grunn av at det har gått gjennom en endring fra å stå utenfor den offentlige sfæren til å være tilnærmet lik helt innenfor. Senterets posisjon og endringen av denne har en rekke konsekvenser for både ansatte og beboere på Krisesenteret.