Abstract
Denne oppgaven omhandler norsk-pakistanske menns utforming av farskap.
Bakgrunnen for valget av dette temaet er at kunnskapen om fedre med etnisk minoritetsbakgrunn er mangelfull, samtidig som menn med en slik bakgrunn ofte blir beskrevet og forstått på stereotype måter. Jeg har ønsket å bidra med ny kunnskap som kan nyansere de ensidige beskrivelsene og forståelsene.
Studien baserer seg på en kvalitativ tilnærming og datamaterialet er hentet fra intervjuer med ti norsk-pakistanske fedre. Siktemålet har vært å få disse fedrenes beskrivelser av sine tanker, erfaringer og opplevelser knyttet til det å være far. Tre problemstillinger belyses. Disse er: Hvordan beskriver informantene sitt farskap? Hvordan konstruerer informantene seg som fedre i forhold til sin egen far og i forhold til sin ektefelle? Hvilken betydning opplever informantene at deres pakistanske bakgrunn har for dem som fedre?
Innfallsvinkelen til temaet har vært å studere fedrene som menn, altså å anlegge et kjønnsperspektiv. Oppgaven legger til grunn en sosialkonstruktivistisk forståelse av kjønn, der kjønn ses som sosialt formet. Denne formingen skjer i samhandling med andre. Et perspektiv som viser dette er mannlig/umannlighetsperspektivet. Dette
perspektivet benyttes i oppgaven og viser hvordan mannighet utformes både i relasjon til andre menn, og til kvinner, samtidig som det formes i relasjon til det umannlige. Informantenes utforming av farskap blir også diskutert i lys av kultur og etnisitet, der et sentralt spørsmål er om deres farskapsutforming kan ses på som en
særskilt (norsk-) pakistansk måte å utforme farskap på.
Oppgaven viser at informantene er forsørgere, men at de samtidig ønsker å være noe mer. De oppfatter seg som nærværende og deltakende, og fremsetter også dette som idealer for farskap i dag. Når informantene ser seg selv i relasjon til sine egne fedre får de bekreftet bildet av seg selv som nærværende og deltagende. Deres fedre var mer fraværende og deltok mindre i hverdagslivet hjemme. Flere bruker sin egen far som et kontrastbilde, han var en type far de ikke er, eller ikke vil være. De konstruerer seg altså som fedre med egen far som motsetning. Men noen har sin egen far som forbilde, og ser seg selv i forlengelsen av han. Han var en type far de ønsker å være, selv om han kanskje ikke var like nær og deltakende som de selv oppfatter seg som. Når det gjelder informantenes relasjon til sin ektefelle er denne, i de fleste tilfellene, preget av en komplementær arbeidsdeling. Ektefellen gir ulike bidrag til familien, han er forsørger, mens hennes hovedansvar er hus og barn. På grunnlag av den kjønnskomplementære arbeidsdelingen posisjonerer informantene seg som ulike ektefellen sin. Men samtidig forsøker de også å fremstille seg som like henne ved å betone at de bidrar på hjemmebane og at deler på oppgavene knyttet til hjem og barn. Informantene ser seg også i lys av sin pakistanske bakgrunn. Pakistan er et land de alle føler tilknytning til og de ønsker alle å videreføre elementer de forbinder med pakistansk kultur til sine barn. De viktigste er språk, religion, familiesamhold, respekt og høflighet. Selv om informantene deler tilhørigheten til Pakistan vil jeg imidlertid advare mot å knytte deres utforming av farskap til en spesifikk (norsk-)pakistansk måte å være far på. Dette er reduserende og skygger for variasjonene som finnes blant dem, for selv om de har noe til felles, er de også ulike. Den konkrete utformingen av farskap foregår forskjellig fra informant til informant.