Abstract
”Private rådighetsbegrensninger” kan være begrensninger i faktisk råderett (”negative servitutter”), eller begrensninger i grunneierens rettslige disposisjonsrett (”hjemmelsinnskrenkninger”). Før overgangen fra manuell til elektronisk grunnbok ble hjemmelsinnskrenkninger håndhevet av Tinglysingen, ved at nye rettstiftelser ble avvist fra tinglysing dersom de var i strid med hjemmelsinnskrenkende bestemmelser. Imidlertid ble ikke alle eldre rettigheter overført til den elektroniske grunnboken ved konverteringen, og som følge av dette ble Tinglysingens avvisningspraksis endret, slik at bare ”åpenbart ugyldige” dokumenter nå avvises. Etter konverteringen er hovedregelen også at rettighetshaveren har søksmålsbyrden, noe som ikke bare er i strid med tinglysingslovens regler, men også er problematisk fordi rettighetshaveren vanligvis ikke varsles om tinglysinger i strid med hans rettigheter.
Mange eldre delingsforbud ble ikke konvertert, de ble oppfattet som lite aktuelle. Dette er sannsynligvis en av årsakene til at rettighetshavere til slike forbud i dag oftest behandles på lik linje med rettighetshavere til faktiske begrensninger, f.eks der det protesteres mot bygging i strid med rådighetsbegrensninger. Problemet blir ikke mindre av at man sjelden skiller mellom det å være ”hjemmelshaver” og det å ha ”grunnbokshjemmel”, selv om disse to hjemmelsbegrepene strengt tatt har svært forskjellig betydning, som uttrykk for hhv kompetanse og rettsgrunnlag.