Abstract
Oppgaven er en nærlesning av André Bjerkes roman Enhjørningen (1963). Den tar for seg det jeg anser som en endring i André Bjerkes forfatterskap. En endring fra en glødende interesse for psykoanalysen og realvitenskapen i hans kriminalromaner (1941-1950), til forestillingen om et metafysisk og oversanselig verdensbilde i Enhjørningen. Oppgaven fremstiller Enhjørningen som et oppgjør med Bjerkes kriminallitterære univers ved å posisjonere romanen som en metafysisk kriminalroman (en såkalt antikriminalroman), og som et kampskrift for det paranormale. Slik blir romanen stående både som en motpol til kriminalromanene, men også som en endelig avslutning på en eksistensiell disputt Bjerke har ført med seg selv i store deler av sitt forfatterskap.