Abstract
Oppgaven handler om futuristmanifester skrevet av italieneren F. T. Marinetti, briten Mina Loy, samt portugiserne José de Almada Negreiros og Fernando Pessoa (i heteronymet Álvaro de Campos’ navn). Jeg argumenterer for at manifestsjangeren er et privilegert utgangspunkt for studiet av futurismen som internasjonalt fenomen og presenterer nærlesninger av tekster som i liten grad er blitt gjort til gjenstand for inngående studier. Det som forener lesningene er ideen om verdensfuturismen, som jeg lanserer som min egen kritiske konstruksjon. Jeg rekonstruerer noen spesifikke historiske forbindelser som forskningen har oversett, men forbinder også tekstene på et mer generelt nivå, ved å fokusere på futuristmanifestet som sjanger. Hovedhypotesen for oppgaven er at verdensfuturismen er åsted for litterær strid om tid. I dette henseende insisterer jeg på at manifestenes behandling av tid ikke lar seg begrense til det påstandsmessige, men også reflekteres i deres litterære form. Manifestene artikulerer slik sett ulike og dels motstridende «tidspoetikker». Tekstene ikke bare handler om – men kan også sies å praktisere – futurisme.