Abstract
Det har i lengre tid vært mulig for norske pasienter å få behandling i andre land dersom det ikke er kapasitet eller kompetanse i Norge. For pasienter som venter (for) lenge er det også åpnet for å kunne få behandling i utlandet. Det viser seg imidlertid at selv om vi ser lange ventetider, lange behandlingsfrister og til dels omfattende fristbrudd så er det svært få pasienter som benytter seg av denne muligheten. Hvorfor det??
I denne masteroppgaven som skal være av begrenset omfang, har jeg valgt å se nærmere på dagens somatiske rettighetspasienter som opplever behandlingsfristbrudd.
Når man blir syk oppsøker man fastlegen. Etter utredning hos fastlege blir man om nødvendig henvist til en spesialist. Den behandlende spesialisten skal etter grundig vurdering, bestemme om man blir rettighetspasient eller ikke. For å bli klassifisert som rettighetspasient betyr det at pasientens livskvalitet uten behandling merkbart reduseres som følge av smerte eller lidelse og at aktiv medisinsk eller tverrfaglig spesialisert behandling kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten behandling eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av behandlingen (1).
Videre er det slik at disse pasientene har krav på en fastsatt, individuell frist for når de senest etter faglig grundig vurdering skal motta behandling, fristen fastsettes etter skjønn av den behandlende spesialist.
I følge tall fra Norsk Pasientregister var det ved utgangen av 2009 cirka 135.000 rettighetspasien-ter som ventet i snitt 73 dager på behandling. Antall ventelistepasienter ved utgangen av de 6 siste tertialer har ligget i området 130-145.000. Gjennomsnittlig behandlingsfrist var i 3. tertial 2009 på 114 dager (2) Av de somatiske ventelistepasientene i 2009 var det ca 75.000 (ca 17,8%) i 2009 som opplevde brudd på behandlingsfristen. På tross av dette grunnlag, sier Helseøkonomi-forvaltning (HELFO), som tar hand om disse rettighetspasienter, at ingen fikk behandling i utlandet i 2009.
I denne oppgaven vil jeg ii første del beskrive bakgrunnen: hvorfor det er viktig å ha fokus på pasientbehandling i utlandet. Grensekryssende helsetjenester skal beskrives som fenomen.
I andre del vil jeg beskrive dagens situasjon for rettighetspasienter som opplever behandlingsfristbrudd. I tallstudiet blir det foretatt en kvantitativ øvelse over pasientutvalget. Jeg vil bl.a. svare på spørsmålet hvorfor ikke mange flere rettighetspasienter som venter reiser til utlandet for å få behandling, om pasienten vil reise og om det i det hele tatt kan være lønnsomt å sende pasienter til utlandet.
i det siste del vil man kunne lese en helhetlig vurdering og en beskrivelse av konkrete foralg for å forbedre situasjonen for rettighetspasienter som opplever fristbrudd. Jeg vil komme med anbefalinger for å tilrettelegge for en fremtid med klart økende bruk av grensekryssende helsetjenester.