Abstract
Denne oppgaven tar for seg de utfordringer samferdselssektoren står overfor. Det er påvist at Norges transportsektor har store vedlikeholdsetterslep og et tregt utbyggingstempo. I diverse rapporter og kronikker blir det pekt på budsjettmessige svakheter ved det norske budsjettsystemet, og at dette har negative følger for transportsektoren. Denne påstanden er analysert nærmere i denne oppgaven. Det er i oppgaven redegjort for det norske budsjettsystemet og dets sentrale prinsipper. Kontantprinsippet , ettårsprinsippet, fullstendighetsprinsippet og bruttoprinsippet er alle en sentrale prinsipper for budsjettsystemet slik det foreligger i dag. Jeg har også sett nærmer på debatten som har foregått de senere år angående kontantprinsippet versus periodiseringsprinsippet. Det går fram av regjeringen at de fire prinsippene vil ligge fast også i tiden fremover og at det ikke vil foreligge en endring i statlig økonomistyring på overordnet nivå. Det er likevel en prosess på virksomhetsnivå hvor man er i gang med å innføre regnskapsstandarder etter periodiseringsprinsippet. Dette kan bidra til bedre økonomistyring og mer effektiv bruk av statens midler.
At statsbudsjettet vedtas for ett år av gangen, og at inntekter og utgifter føres etter kontantprinsippet, kan ha som følge at store investeringsprosjekter ikke blir gjennomført på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Dette er dokumentert i flere rapporter. Det er imidlertid mulig å gjøre unntak fra dette prinsippet og inngå større kontrakter som forplikter staten utover et år. Dette gjøres vel og merke i svært liten grad da det kan synes som at hensynet til makroøkonomisk kontroll er tilgodesett fremfor en effektiv gjennomføring av store investeringsprosjekter.
Føring etter kontantprinsippet fører til at investeringer avskrives i sin helhet det året de blir vedtatt. Dette har som konsekvens at realkapitalens kapitalslit ikke synliggjøres i offentlige budsjetter og regnskap. Dette kan være en faktor som har bidratt til manglende vedlikehold på norske veier og jernbane. Arbeidet med en standardisert kontoplan som skal inneholde statens kostnader, inntekter, eiendeler og forpliktelser er derfor et ønskelig tiltak for å bedre styringsinformasjonen.
Det er imidlertid mange andre faktorer enn eventuelle budsjettmessige svakheter som bidrar til at samferdselssektoren er langt i fra å ha en gjennomgående god standard. Jeg vil spesielt trekke frem den potensielle motsetningen mellom politikk og økonomi. Med dette mener jeg at samfunnsøkonomiske lønnsomme tiltak ikke nødvendigvis blir foretrukket av politiske myndigheter og beslutningstaker. At de prosjektene med høyest samfunnsøkonomisk lønnsomhet får høyest prioritet bør være en selvfølge, da ressursene er knappe og de bør anvendes der de gir høyest avkastning.
De alternative gjennomførings- og finansieringsformene går alle under samlebetegnelsen prosjektfinansiering. Dette innebærer at fullfinansiering av et prosjekt er sikret ved prosjektets byggestart. Dette bidrar til en mer rasjonell gjennomføring. Flerårige budsjetter, offentlig privat samarbeid (OPS) og statlige aksjeselskaper er alle eksempler på prosjektfinansiering. Det er dokumentert at dette innebærer reduksjon i blant annet byggetid, noe som resulterer i tidligere realisert nytte for brukerne. Det er imidlertid visse ideologiske motsetninger mot en slik organiseringsform fra regjeringens side da dette svekker den makroøkonomiske kontrollen.
Å se store investeringsprosjekter i sammenheng, i større grad enn i dag, vil trolig føre til økt kostnadseffektivitet. Å inngå større kontrakter innenfor dagens budsjettsystem bør derfor vurderes i økende grad, dersom prosjektfinansiering ikke ansees som et ønsket tiltak fra myndighetens hold.