Abstract
Sekularisme i norsk offentlighet er en mangefassetert kategori. Variasjonene mellom de ulike representasjonene avhenger av hvilke diskurser de trekker på. Jeg har identifisert to overordnede kategorier; moderat- og ideologisk sekularisme. Disse innleirer imidlertid andre sekularismediskurser, blant dem judeokristen sekularisme og laïsisme.
Sekularisme relateres gjerne til spørsmål om religionens rolle i de offentlige sfærer. Med teoretisk støtte i den kanadiske filosofen Charles Taylors A Secular Age (2007) kan vi forstå sekularismens rolle i norsk offentlighet ved å knytte den opp til moderne sosiale og kosmologiske forestillinger. Følger vi Taylor i hans tese om sekularitet 3 kan vi betrakte den eksklusive humanismen som hegemonisk og dermed anta at nordmenns sosiale og kosmologiske forestillinger er situert i et immanent rammeverk. Det betyr at vi forstår oss selv, universet og mening utelukkende gjennom oss selv og den erfarbare verden rundt oss. I denne konteksten gir det ikke mening å forklare hverken epistemologiske, ontologiske eller moralske spørsmål med referanser til noe over, eller utenfor oss selv. Dette utelukker ikke gudstro, men betyr at religiøsiteten også vil være orientert rundt livet i saeculum. Sekularisme som sekularitet 3 er ikke en bevisst politisk eller moralfilosofisk holdning, men nettopp del av våre sosiale og kosmologiske forestillinger. Diskursteoretisk kan vi forstå disse som meningssystemer vi forstår verden med, som utelukker andre alternativer. På denne måten kan vi forstå utviklingen av eksklusiv humanisme som etablering av et eller flere sannhetsregimer som i vår sekulære tidsalder umuliggjør visse religiøse uttrykk. Dette kan forklare den relative enigheten om religionens plass i norsk offentlighet. Sekularitet 3 legger på denne måten til rette for en overlappende konsensus, og spiller dermed en rolle i norsk offentlighet som konsoliderende.
Ved å trekke inn diskursanalytisk teori, kombinert med de øvrige sekularismeteoriene, har jeg vist en tosidighet ved sekularismebegrepet. På den ene siden kan vi forstå de ulike representasjonene av sekularisme som ulike politiske og moralske verktøy for hvordan forholdet mellom stat og religion skal fortone seg. Samtidig er det grunn til å argumentere for at selv den mykeste og moderate sekularisme vitner om diskursiv makt, og en kan dermed spekulere i om sekularisme er uttrykk for en vesteuropeisk kultursjåvinisme, eller om den er et politisk grunnlag for en sunn tros- og livssynspluralisme. Jeg tror begge deler er tilfellet.