Abstract
Det økende fokuset på skriftkyndighet har ført til en stor interesse for å måle lese- og skriveferdigheter. Dette gjøres både i internasjonal og nasjonal sammenheng. I PISA- undersøkelsen sammenlignes skoleprestasjoner mellom ulike land, men Norge har også egne nasjonale og lokale prøver. Disse undersøkelsene dokumenterer at norske elever generelt, skårer nokså gjennomsnittlig internasjonalt. Undersøkelser av lese- og skriveferdigheter til elever i Oslo, peker på minoritetsspråklige elevers skriftkyndighet som en særlig utfordring.
Hvordan barn med minoritetsbakgrunn klarer seg i norsk skole, er av stor samfunnsmessig interesse. Opplæringsloven skal sikre at alle elever i skolen opparbeider seg funksjonelle lese- og skriveferdigheter. Gjennom resultater i ungdomskolen og videregående skole vet vi at gutter med minoritetsbakgrunn oppnår lavere resultater og har høyere frafall i videregående opplæring enn noen annen undergruppe. Dette gir grunn til bekymring. Forskning på området handler i stor grad om sammenligninger av minoritetselever som gruppe, sett opp mot majoriteten. Dette gir et homogent bilde av begge gruppene, noe som ikke stemmer med realiteten. I denne oppgaven skal jeg foreta en komparativ studie av skriftlige ferdigheter, holdninger, lese- og skrivepraksiser i en 6. klasse i et innvandrertett område i Oslo. Oppgaven baserer seg på et todelt elevarbeid, bestående av en stiloppgave og et spørreskjema. Oppgavens målsetting er å se om det på dette tidspunktet er forskjeller på jentene og guttene, som kan være en indikasjon på de ulikhetene vi ser senere i skoleløpet.
Behovet for kunnskap og forskning om minoritetselevene i norsk skole er stort. Å lære å lese- og skrive på et andrespråk er ikke det samme som å gjøre det på morsmålet. Hva er det som gjør at jenter med minoritetsbakgrunn, med tanke på kunnskap om karakterer og frafall, behersker skriftkulturen i norsk skole bedre enn guttene, og er dette synlig i den aktuelle 6. klassen?