Abstract
Problemstilling for denne avhandlingen er som følger: Fremmer opplæringen i den videregående skolen elevenes utvikling av demokratisk kompetanse?
Teori
Demokratiopplæringen er en del av skolenes brede samfunnsmandat, og ambisjonene for opplæringen er tilsynelatende høye, legger man Læreplanverket til grunn. Norske elever skårer tilsvarende høyt i internasjonale demokratiundersøkelser som ICCS (The International Civic and Citizenship Education Study). Samtidig blir Kunnskapsløftet kritisert for nettopp manglende fokus på demokratiopplæring i skolen. Spørsmålet som reises i denne avhandlingen, er om undervisningen fremmer alle aspektene ved demokratiopplæringen og slik bidrar til elevenes utvikling av en helhetlig demokratisk kompetanse. I avhandlingen blir det skissert et normativt teoretisk utgangspunkt for demokratiopplæringen som i stor grad bygger på progressiv- og sokratisk pedagogikk, med utgangspunkt i teoriene til John Dewey og Martha Nussbaum. Teorien skisserer hvilke ferdigheter, holdninger og verdier som kan sies å være en del av en demokratisk kompetanse, og hvordan opplæringen bør være for å fremme elevenes utvikling til å bli demokratisk kompetente borgere.
Metode
Undersøkelsen er en kvantitativ studie, hvor problemstillingen er søkt besvart ved bruk av spørreundersøkelse. Undersøkelsen er gjennomført i seks klasser på to forskjellige skoler på Østlandet. Spørsmålene er utarbeidet i tråd med det teoretiske rammeverket for avhandlingen, og noen av spørsmålene er hentet fra ICCS-undersøkelsen. Spørreskjemaet er prestrukturert, ved at alle spørsmålene har oppgitte svaralternativer. Undersøkelsen identifiserer tre dimensjoner som på forskjellige måter kan sies å bidra til elevenes utvikling av demokratisk kompetanse. Elevene blir først spurt om undervisningsmetoder og aktiviteter som ses som betydningsfulle for denne utviklingen. Deretter blir elevene spurt om aspekter knyttet til elevenes opplevelse av klasseromsmiljø. Til slutt blir elevene spurt om sine opplevelser av elevmedvirkning i opplæringen. I tillegg er det foretatt et gruppeintervju med fire elever, for å belyse elevenes opplevelse av spørsmålene og undersøkelsen.
I analysen er det benyttet univariat deskriptiv statistikk for analyse av enkeltvariabler, og bivariat analyse av sammenhenger, ved bruk av krysstabell.
Resultater
Det er ikke overraskende variasjon i elevenes opplevelse av miljø og praksis i skolen. Men undersøkelsen kan sies å avdekke noen tendenser i elevenes svar som kan være med å belyse i hvilken grad skolen fremmer elevenes utvikling av demokratisk kompetanse.
Skolen kan sies å ha et stort potensial for å gi elevene erfaring med demokratisk praksis. Samtidig kan hovedtendensen i undersøkelsen sies å være at elevene svarer at de av og til eller sjelden opplever å få være med på, eller bli tatt hensyn til når beslutninger skal fattes om saker som kan sies å ha betydning for deres skolehverdag. Ut i fra min egen og tidligere undersøkelser kan skolen slik sett sies å ha et ubenyttet potensial for elevmedvirkning.
Undersøkelsen viser imidlertid at elevene i større grad opplever et åpent klasseromsmiljø. Flertallet av elevene opplever at læreren oppmuntrer dem til å gi uttrykk for egne meninger, og få elever opplever press fra medelever. Samtidig er det et ikke ubetydelig mindretall som ikke i like stor grad opplever klasseromsmiljøet som åpent.
Når det gjelder undervisningsmetoder og aktiviteter som kan knyttes til utviklingen av demokratisk kompetanse, er tendensen i likhet med resultatene for elevmedvirkning at flertallet av elevene svarer sjelden eller av og til. Noe som indikerer at disse aspektene er en del av elevenes opplæring, men i moderat grad.