Abstract
På en studiereise til Italia i 1820-21 malte den norske kunstneren Johan Christian Dahl (1788-1857) vulkanen Vesuv under utbrudd. Dahl så utbruddet i desember 1820 som resulterte i fem versjoner av verket Vesuvs utbrudd, malt i 1820, 1821, 1824 og 1826. Motivet var ingen tilfeldighet, men ledd i en historisk utvikling. Italia var et internasjonalt kulturelt sentrum for landskapsmaleritradisjonen, og Vesuv som motiv for malerkunsten var etablert på 1700-tallet.
Verkene Vesuvs utbrudd har i litteraturen kun blitt behandlet enkeltvis, og ikke i sammenheng med hverandre. Avhandlingen gir en empirisk analyse av de fem versjonene av Vesuvs utbrudd for å vise hvordan verkene står i forhold til Dahls kunstnerskap, den europeiske landskapsmaleritradisjonen og Vesuv som motiv. Kapittel 1 gir en innføring i studier som viser Vesuv som motiv og leder opp mot Vesuvs utbrudd. Kapittel 2 gir en empirisk analyse av de fem versjonene av verket. Kapittel 3 og 4 tar for seg Dahls forutsetninger som kunstner i København og Dresden, samt hans forhold til kulturelle strømninger og kunstnerkolleger. I kapittel 5 blir Vesuv som motiv i landskapsmaleritradisjonen gjort rede for og Vesuvs utbrudd blir diskutert i forhold til denne tradisjonen.
Med bakgrunn i L’Oranges teorier kommer oppgaven frem til at Vesuvs utbrudd viser en utvikling i gjentagelsen av motivet, og verkene skiller seg fra hvordan Vesuv som motiv tradisjonelt er fremstilt i malerkunsten. Årsakene til forandringene i teknisk utførelse og presentasjon av motivet forklares i Dahls bakgrunn fra København og Dresden.