Abstract
Motivstykker er et særegent materiale som består av bruddstykker av dyrebein, tre og stein og som inneholder tilskjæringer av forskjellig art. De regnes for å være et irsk fenomen og opptrer som regel innen en håndverkskontekst. Likevel forekommer de i mindre mengder i tradisjonelle irske kontekster, i kontrast til Dublin hvor det har blitt funnet i overkant av 250 stykker. Flere av disse deler også store likhetstrekk med noen av de mer praktfulle sakrale gjenstandene som produseres i Irland i samtiden.
Denne avhandlingen tar utgangspunkt i den skjeve fordelingen av motivstykker i Irland, for å vise hvorfor gjenstandsgruppen inntreffer i slike mengder i Dublin og i brytningen mellom norrøn og irsk håndverkstradisjon.
Det har derfor blitt undersøkt hvilken praksis gjenstandsgruppen uttrykker i tid og rom, for å se om de er et resultat av tradisjon eller innovasjon i Dublin. De teoretiske aspektene består av en tilnærming til sosial praksis, identitetsuttrykk og teknologiske forhold. Med dette, forsøkes det å vise til hvordan håndverk som en handling er et uttrykk for kommunikasjon og kunnskapsoverføring i Dublin, der en skolering av kunsthåndverkere har vært en sentral aktivitet i perioden mellom 900-1200 e.Kr.
Nøkkelord: vikingtid, Dublin, håndverkspraksis, kunst, kvalitet, samhandling, aktivitet og det artistiske potensial.