Abstract
Hensikten med denne oppgaven er å vise at man kan bruke Theodor W. Adornos teori om det ikke-identiske til å belyse lesernes og tilskuernes opplevelse av meningstomrom som oppstår på teaterscenen, i dramatikken og i fortellingen. I lys av teaterteori, nærværsteori og erfaringsteori vil jeg tydeliggjøre verdien av og hensikten med begrepet ikke-identitet i denne sammenhengen. Oppgaven bygger på følgende hovedpåstand:
Adornos teori om det ikke-identiske, i kombinasjon med Hans Ulrich Gumbrechts nærværsteori, Wolfgang Isers og John Deweys erfaringsteorier, Hans-Thies Lehmanns teori om det postdramatiske teater og Erica Fischer-Lichtes teori basert på en ny performance-estetikk, kan gi oss nye innsikter i tolkningen av teaterstykker.
Adornos teori om det ikke-identiske har verdi som analytisk verktøy i skjæringspunktet mellom teori og praksis. Følgende verk tar høyde for teorien om det ikke-identiske, utdrag vil trekkes inn for å demonstrere dette:
- Oppsetningen Krapp’s last tape vist på The Duchess Theatre, 2010
- Benedicte Maurseths og Jon Fosses oppsetning: Andvake vist på Det Norske Teater, 2009
- De Utvalgtes oppsetning: Skuggar på Black Box, 2009
- Jon Fosses fortelling Andvake
- Jon Fosses drama Skuggar
- Samuel Becketts drama Endgame
- Samuel Becketts drama Krapp’s last tape