Abstract
Trondheim er en kommune i vekst. Med en økende befolkning vil man samtidig oppleve et økende transportbehov. Den forventede befolkningsøkningen vil føre til et økt transportbehov, og dermed føre til kødannelser, ulike miljøproblemer, økning i trafikkulykker og
dårligere fremkommelighet for kollektivtrafikken. Som svar på disse utfordringene vedtok Trondheim bystyre, den 24. april 2008, Trondheim kommunes miljøpakke for transport.
Teorien om samordnet areal- og transportutvikling for redusert biltrafikk går ut på at en tettere bolig-, service- og næringsstruktur gir mindre transportbehov. Jeg vil undersøke hvorvidt prinsippene i denne teorien er fulgt i Miljøpakken, og om det er godt samsvar mellom pakkens hovedmålsetting og de vedtatte tiltakene. Jeg ønsker å identifisere avvikene mellom tiltakene i Miljøpakken og denne teorien. Jeg ønsker å finne ut om politikerne er klar over eventuelle avvik og hva disse kan føre til. Hvis de faktisk er klar over disse avvikene, vil jeg se nærmere på hvorfor de likevel velger å gjennomføre tiltak som reduserer sjansen for måloppnåelse. Dette vil gjøres i lys av teorien om framing.