Abstract
Bakgrunn, formål og problemstilling
I litteraturen om løpsk tale er det knyttet uenighet til hvordan vansken skal defineres og forstås. I tråd med dette finnes det lite forskningsbasert kunnskap om kartleggings- og behandlingsmetoder. Med dette som utgangspunkt var jeg nysgjerrig på hvordan logopeder i praksisfeltet vurderte sin egen kompetanse på løpsk tale. Følgende problemstilling ble formulert:
I hvilken grad opplever logopeder å ha kompetanse til å kartlegge og behandle løpsk tale?
Det ble også formulert et forskningsspørsmål for å utdype problemstillingen. Fokuset var her på sammenhengene mellom det som ble antatt å være sentrale faktorer for utviklingen av logopedenes kompetanse og deres opplevde grad av kompetanse. Forskningsproblemet er formulert slik:
Hvilke sammenhenger er det mellom logopedenes vurdering av logopedistudiet, deres arbeidserfaringer og grad av kompetanse knyttet til løpsk tale?
Metode og analyse
Det ble valgt å bruke survey, i form av et nettbasert spørreskjema, som datainnsamlingsmetode. Skjemaet ble distribuert til medlemmer av Norsk Logopedlag, som hadde oppgitt e-postadresse til sitt regionslag. Det endelige utvalget består av 184 respondenter, og det er er deres svar på skjemaet som utgjør dataene. De er bearbeidet og analysert ved hjelp av programvaren Statistical Packages for the Social Sciences (SPSS). Det er i hovedsak benyttet deskriptiv statistikk, blant annet gjennom korrelasjonsanalyse av data på ordinalnivå.
Hovedfunn og konklusjoner
I sin helhet vurderer utvalget at de har middels god kompetanse til både å kartlegge og behandle løpsk tale. Omtrent halvparten av respondentene har erfaring med kartlegging og/eller behandling av vansken. Mange av disse har imidlertid arbeidet med svært få personer med løpsk tale. Kun en relativt liten gruppe, på henholdsvis 16, 6 % og 18,7 %, anser seg for å ha tilstrekkelig kompetanse til å kartlegge eller behandle løpsk tale på en tilfredsstillende måte. I mange tilfeller ser det dermed ut til å være et misforhold mellom logopedenes kompetanse og de kravene de stilles overfor i møte med personer med løpsk tale.
Respondentene er delte i synet på hvor godt logopedistudiet har forberedt dem på arbeid med løpsk tale. Få mener imidlertid at studiene har forberedt dem i høy eller svært høy grad. Det ble funnet en sammenheng mellom vurderingen av studiet og opplevd kompetanse, men kun hos logopedene uten praktisk erfaring med vansken. Dette er tolket i retning av at synet på både egen kompetanse og logopedistudet bygger på ulike holdepunkter hos personer med og uten spesifikk erfaring med vansken.
Det er ikke funnet noen sammenheng mellom antall års arbeidserfaring og opplevd kompetanse. Logopedene med praktisk erfaring med løpsk tale vurderer derimot kompetansen sin noe høyere enn logopedene uten praktisk erfaring. Gruppen som anser seg for å ha tilstrekkelig kompetanse til å kartlegge eller behandle personer med løpsk tale har arbeidet med et større antall personer med løpsk tale, enn gruppen som mener at de ikke har tilstrekkelig kompetanse. Det later altså til å være sammenhenger mellom logopedenes erfaring med arbeid med løpsk tale spesifikt og deres vurderinger av egen kompetanse.
Få av logopedene anser seg for å ha tilstrekkelig kompetanse. Mange logopeder vil dermed kunne stå overfor vanskelige avveininger i møte med personer med løpsk tale. De må ivareta klientens behov, samtidig som de ikke handler utenfor grensene for egen kompetanse (CPLOL, 2009; Norsk Logopedlag, 1996). Flere forhold taler for at det er ekstra utfordringer knyttet til å kartlegge og behandle løpsk tale, i tillegg til at det finnes lite evidensbasert kunnskap om kartlegging og behandling (St. Louis et al., 2007; van Zaalen et al., 2011; Ward, 2006). Dette kan igjen gjøre kompetanseheving vanskeligere. En fortsatt forskningsinnsats innenfor feltet og større grad av erfaringsutveksling mellom kollegaer kan være tiltak for å sikre faglig utvikling til det beste for mennesker med løpsk tale.