Abstract
Siden apartheidpolitikkens fall i 1994, har Sør-Afrika blitt tvunget ut i en nasjonsbyggingsprosess hvor forsoning og grensekryssing har vært sentrale elementer. Denne prosessen har utvilsomt involvert en reformering av sosiale identiteter blant de fleste gruppene i landene, men kanskje aller mest blant hvite. Politikken som sørget for å holde den hvite identiteten samlet i det gamle Sør-Afrika, med alle privilegiene den innebar, har kollapset, og nye rammer for forståelse har funnet sted.
Der idéen om en regnbuenasjon skulle forene svarte og hvite, engelskspråklige og xhosa-talende, oppleves fortsatt omfattende segregering og fremmedfrykt. Regjeringen har ifølge mange innbyggere selv ikke holdt mål i forhold til å jevne ut ulikheter i samfunnet, og hudfarge har i alt for stor grad avgjørende betydning for muligheter og fordeling av ressurser blant befolkningen. Der en av verdens mest progressive grunnlover og omfattende forsoningsprosesser skulle hjelpe undertrykte til likestilling og rettferdighet, oppleves fortsatt stor diskriminering. Til tross for politiske reformer og integreringsprogrammer, er det fortsatt store sosiale og økonomiske ulikheter mellom den svarte og den hvite delen av befolkningen.
Basert på et halvt års feltarbeid blant engelskspråklige hvite sørafrikanere i Cape Town, undersøker oppgaven hvordan hvithet, som viktigste identitetsmarkør, konstrueres og rekonstrueres. I tillegg ønsker jeg å rette søkelyset mot hvite ungdommers posisjon i landet og deres opplevelse av å være en ung, hvit minoritet i postapartheid Sør-Afrika. I behandlingen av en slik tematikk har jeg tatt utgangpunkt i kritiske studier omkring hvithet, ettersom hvithet og hudfarge, basert på min erfaring, fortsatt fremstår som den aller viktigste i identitetsmarkøren for hvite ungdommer i Sør-Afrika.